1. LEGEMIDLETS NAVN

Tenormin 25 mg tabletter, filmdrasjerte

Tenormin 50 mg tabletter, filmdrasjerte

Tenormin 100 mg tabletter, filmdrasjerte

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Atenolol 25 mg, 50 mg og 100 mg

3. LEGEMIDDELFORM

Tablett, filmdrasjert

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1. Indikasjoner

Hypertensjon.
Angina pectoris. 
Arytmier, spesielt supraventrikulær takykardi, for reduksjon av ventrikkelfrekvens ved atrieflimmer og ventrikulære ekstrasystoler.
Symptomatisk behandling av tyreotoksikose.
Migreneprofylakse.

4.2. Dosering og administrasjonsmåte

Individuell og lavest mulig effektiv dose. Tabletter bør gis i standardisert relasjon til måltider.

Voksne:

Hypertensjon: 50-100 mg daglig som en enkelt dose, vanligvis om morgenen. Før dosejustering bør behandlingen pågå i 1-2 uker for å sikre at det nye blodtrykksnivået har stabilisert seg. Kan kombineres med andre blodtrykkssenkende midler. 

Angina pectoris: Initialt 50 mg x 2. Når anfall/smerter kontrolleres tilfredsstillende, kan man forsøksvis gi hele dosen 1 gang pr. døgn.   

Arytmier: Etter at rytmeforstyrrelsen er brakt under kontroll med intravenøs terapi, kan kontrollen opprettholdes med 50 mg peroralt en gang daglig til 100 mg daglig gitt som en enkelt eller fordelt på 2 doser. 

Symptomatisk ved tyreotoksikose: 200 mg/døgn fordelt på 4 eller forsøksvis færre enkeltdoser. 

Forsøksvis som migreneprofylakse: 50-100 mg 1 gang daglig. 

Ved sterkt nedsatt nyrefunksjon:

Ved kreatininclearance 15-35 ml/min./1,73 m² kroppsoverflate bør peroral dose reduseres til 50 mg daglig, evt. 100 mg annenhver dag.

Ved kreatininclearance < 15 ml/min./1,73 m² kroppsoverflate er vanlig peroral dose 25 mg hver dag, eventuelt 50 mg annenhver dag. Pasienter som hemodialyseres, gis 50 mg etter hver dialyse og under sykehuskontroll. Markert blodtrykksfall kan opptre.

Seponering: Seponering bør foregå langsomt. Ved brå seponering etter langvarig behandling kan kardiell hypersensitivitet for adrenerg stimulering blant annet gi økt smerte og mulig infarktutvikling, særlig ved ischemisk hjertesykdom.

4.3. Kontraindikasjoner

Sinusknutedysfunksjon eller AV blokk grad II eller III uten pacemaker. Ikke kompenserbar hjertesvikt. Kardiogent sjokk. Ubehandlet feokromocytom. Alvorlig bradykardi. Alvorlig hypotensjon. Alvorlig perifer arteriell insuffisiens. Kjent overfølsomhet for noen av innholdsstoffene.

4.4. Advarsler og forsiktighetsregler

Bruk av betablokkere innebærer fare for å utløse eller forverre hjertesvikt eller obstruktiv lungesykdom. Ved hjertesvikt må myokardets kontraktilitet opprettholdes og svikten kompenseres. Pasienter med nedsatt kontraksjonskraft, særlig eldre, må undersøkes regelmessig med hensyn på utvikling av hjertesvikt. Betablokkere kan brukes med forsiktighet ved kompensert hjertesvikt. Betablokkere har negativt inotrop effekt, men påvirker ikke den positivt inotrope effekt av digitalis. Ved hjerteblokk grad I må betablokkere brukes med forsiktighet pga. sin negative effekt på overledningstid. Dosejustering må finne sted ved symptomgivende bradykardi.

Hos pasienter med Prinzmetal’s angina kan betablokkerbetinget demaskering av alfamediert koronar vasokonstriksjon føre til økt hyppighet og varighet av anfall. Beta₁-selektive blokkere kan brukes hos slike pasienter, men med størst mulig forsiktighet, da beta₁-selektiviteten ikke er absolutt.

Beta₁-selektive blokkere kan brukes med forsiktighet hos pasienter med obstruktiv lungesykdom. Økt luftveismotstand hos astmatikere kan ikke utelukkes. Hos pasienter som brukes beta₂-agonister kan dosejustering være nødvendig. Ved økt luftveis-motstand bør betablokkeren seponeres. Bronkospasme forårsaket av betablokkere kan vanligvis reverseres med en beta₂-agonist (f.eks. terbutalin). 

Forsiktighet må utvises ved ukontrollert eller vanskelig instillbar diabetes mellitus. 
Betablokkere kan maskere tegn på hypoglykemi (takykardi og tremor). Beta₁-selektive blokkere påvirker karbohydratmetabolismen i mindre grad enn ikke-selektive blokkere og det er derfor mindre sannsynlighet for forsinket normalisering av blodsukker etter hypoglykemi. 

Betablokkere kan maskere tegn på tyreotoksikose, men tyroideafunksjonsprøver endres ikke.

Hos betablokkerte pasienter med anafylaktisk reaksjon på ulike allergener, kan den anafylaktiske reaksjon forsterkes. Adrenalin i vanlige doser vil i slike tilfeller ikke alltid gi den ventede effekt. 

Betablokkere kan forverre arteriell insufficiens (sentral, perifer, Raynauds syndrom og claudicatio intermittens), psoriasis og Myasthenia gravis.

Forsiktighet bør utvises ved metabolsk acidose.

Forsiktighet bør utvises ved samtidig behandling med inhalasjonsanestetika eller kalsiumantagonister (se avsnitt 4.5 Interaksjoner).

Barn:

Atenolol anbefales ikke til barn pga. manglende erfaring.

4.5. Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Økt risiko for myokarddepresjon ved kombinasjon med klasse 1 antiarytmika (f.eks. disopyramid og kinidin) og amiodaron (klasse III antiarytmika). 

Fare for uttalt bradykardi og hypotensjon ved kombinasjon med kalsiumantagonister med negativt inotrop effekt (f eks verapamil, diltiazem). Dette gjelder særlig hos pasienter med nedsatt ventrikkelfunksjon og/eller ledningsforstyrrelser. Ved overføring fra kalsiumantagonist til en betablokker eller omvendt, må ny intravenøs terapi ikke startes før det er gått minst 48 timer etter seponering av den tidligere behandlingen.

 Samtidig behandling med kalsiumantagonister som er dihydropyridinderivater (f eks nifedipin) kan gi økt risiko for hypotensjon og kan føre til hjertesvikt hos pasienter med latent kardial insuffisiens.

Digitalisglykosider i kombinasjon med betablokkere kan øke atrioventrikulær ledningstid.

Betablokkere kan gi økt risiko for hypoglykemi hos diabetikere og maskere symptomer på hypoglykemi som takykardi og tremor samt forsinke normaliseringen av blodsukker etter insulinindusert hypoglykemi, gjelder særlig ikke-selektive betablokkere. Dosejustering av perorale antidiabetika og insulin kan være nødvendig.

Forsiktighet må utvises ved generell anestesi av pasienter som bruker betablokkere. Betablokkere reduserer risikoen for arytmier og tremor ved anestesi, men kan føre til nedsettelse av den reflektoriske takykardi og øke risikoen for hypotensjon ved anestesi. Ved valg av anestetikum bør det velges et middel med minst mulig grad av negativt inotrop effekt. Hjertefunksjonen må overvåkes nøye og eventuell bradykardi på grunn av vagusdominans korrigeres med intravenøs administrasjon av atropin, 1-2 mg intravenøst.

Ved seponering hos pasienter som bruker både betablokkere og klonidin, må betablokkeren seponeres gradvis flere dager før klonidin seponeres. Dette for å minske den potensielle "rebound" hypertensive krise som følge av seponering av klonidin. Ved erstatning av klonidin med en betablokker er det tilsvarende viktig å seponere klonidin gradvis og starte med betablokkerbehandling flere dager etter at klonidin er seponert.

Samtidig bruk av kolinesterasehemmere kan gi økt risiko for bradykardi.

Samtidig behandling med alfastimulerende adrenergika (f eks fenylpropylamin og adrenalin) kan gi økt risiko for blodtrykksstigning, mens samtidig behandling med betastimulerende adrenergika gir gjensidig redusert effekt (antidot effekt).

Samtidig bruk av enkelte prostaglandinsyntesehemmere (NSAID) som f eks indometacin og ibuprofen kan redusere den blodtrykkssenkende effekten av betablokkere.

Steroider kan gi nedsatt blodtrykkssenkende effekt av betablokkere.

Samtidig bruk av ergotaminderivater kan gi økt risiko for vasospastiske reaksjoner hos enkelte pasienter.

Forsterket blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig behandling med f eks alfablokkere, nitrater, antipsykotika (fentiazinderivater som f eks klorpromazin) og antidepressiva (tricykliske, og de fleste SSRI).

4.6. Graviditet og amming

Graviditet:

Betablokkere reduserer perfusjonen av placenta og kan forårsake fosterdød og prematur fødsel. Intrauterin vekstreduksjon er observert i forbindelse med tilførsel over lengre tid ved mild-moderat hypertensjon hos gravide. Betablokkere har gitt opphav til økt fødselsvarighet og bradykardi hos foster og det nyfødte barnet. Videre er det sett hypotensjon, økt bilirubinemi samt hindret respons på anoxi hos den nyfødte. Nyfødte barn der moren har fått Tenormin under fødsel eller ved amming kan risikere å få hypoglykemi og bradykardi. Hjerte- og lungekomplikasjoner kan oppstå en tid etter partus. Barnet bør derfor overvåkes 48-72 timer etter fødsel, spesielt hvis betablokkere ikke har vært seponert 2-3 dager før fødsel. Betablokkere har ikke vist teratogene effekter i dyrestudier, men det er sett redusert navlestrøm, redusert fostervekst, forsinket forbeining og økt føtal og postnatal dødelighet. Betablokkere skal bare brukes hvis fordelen av bruken oppveier risikoen hos fosteret.

Amming:

Atenolol finnes i morsmelk i konsentrasjoner 3 ganger morens plasma. Det er mulig at barnet kan bli påvirket. Preparatet bør derfor ikke brukes under amming.

4.7. Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Legemidlet antas normalt ikke å påvirke evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner. Pasienter bør informeres om at atenolol kan gi bivirkninger som svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, og at dette kan nedsette reaksjonsevnen.

4.8. Bivirkninger

Bivirkningene er for det meste relatert til den farmakologiske effekten. Vanligst er tretthet med muskelsvakhet, som er rapportert hos 0,5-5% av pasientene.

Følgende bivirkninger, listet etter organsystem, har blitt rapportert  med følgende frekvens:

Svært vanlige (>1/10); vanlige (>1/100, <1/10); mindre vanlige (>1/1.000, <1/100); sjeldne (>1/10.000, <1/1.000); svært sjeldne (<1/10.000 inkludert isolerte tilfeller).

Hos visse pasienter avtar tretthet/muskelsvakhet ved langtids-behandling. Det bør, basert på klinisk bedømmelse, overveies å avslutte behandlingen hvis pasientens helsetilstand påvirkes vesentlig av noen av de nevnte bivirkninger.

4.9. Overdosering

Symptomer på overdose kan inkludere bradykardi, hypotensjon, akutt hjertesvikt og bronkospasme.

Generell behandling bør inkludere: nøye observasjon, behandling i intensivavdeling, tømming av mageinnhold, tilførsel av aktivt kull og laksantia for å hindre absorpsjon av atenolol som fortsatt måtte være i gastrointestinal traktus. Behandling av hypotensjon og sirkulasjonssvikt med plasma eller plasmasubstitutter. Eventuell bruk av hemodialyse eller hemoperfusjon kan overveies.

Uttalt bradykardi kan motvirkes med atropin 1-2 mg intravenøst og eller pacemaker.

Om nødvendig kan dette etterfølges av en bolusdose på 10 mg glukagon intravenøst.

Glukagondosen kan gjentas eller etterfølges av intravenøs infusjon av glukagon 1-10 mg/time avhengig av respons, om nødvendig. Hvis ingen respons oppnås med glukagon eller glukagon ikke er tilgjengelig, kan en beta-reseptor agonist som dobutamin 2,5 - 10 mcrg/kg/minutt gis som intravenøs infusjon. Grunnet sin positive inotrope effekt kan dobutamin også benyttes til å behandle hypotensjon og akutt hjertesvikt. Ved en stor overdose, vil sannsynligvis ikke de kardiale effekter kunne oppveies med ovennevnte doser av dobutamin. Dosen kan derfor økes om nødvendig, avhengig av pasientens kliniske tilstand, til respons oppnås.

Bronkospasme kan vanligvis reverseres av brokodillatorer.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1. Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe:  Hydrofil, selektiv beta₁-reseptorblokker uten egenstimulerende eller membranstabiliserende effekt. ATC-gruppe:  C 07A B03

Virkningsmekanisme:  Hovedmekanismen er konkurrerende hemming av katekolaminer ved adrenerge betareseptorer i hjertekar-systemet. Øvrige mekanismer bak effektene er ikke endelig klarlagt.

Farmakodynamiske effekter:Ved reduksjon av hjertefrekvens og kontraktilitet nedsettes hjertets arbeid og derved også oksygenbehovet. Beta₂-reseptorer i lunger og kar påvirkes lite. Beta₂-mediert bronkodilatasjon og den vasodilaterende effekt av adrenalin blokkeres ikke. Mindre virkning på karbohydratmetabolismen enn ikke-selektive blokkere. Graden av selektivitet reduseres ved økende dosering.

5.2. Farmakokinetiske egenskaper

Absorpsjon:Maksimal plasmakonsentrasjon etter 2-4 timer. Biologisk tilgjengelighet 40-50%.

Distribusjon:Proteinbinding ca. 3%. Undersøkelser tyder på at atenolol, som følge av sin hydrofile karakter, i bare meget liten utstrekning passerer blodhjernebarrieren.  Meget lave konsentrasjoner i hjernevev.  Lavt distribusjonsvolum 0,7 l/kg. 

Biotransformasjon:Metaboliseres i liten grad (< 10% av peroralt tilført mengde).  Hovedmetabolitt hydroksyatenolol, ikke klinisk aktiv.

Eliminasjon:Halveringstid 6 timer. Kan øke ved sterkt nedsatt nyrefunksjon. Klinisk adekvat betablokade opprettholdes i 24 timer etter 1 enkelt oral dose daglig. Etter intravenøs injeksjon er plasmahalveringstid i eliminasjonsfasen på ca. 6 timer. Fremdeles målbar betablokade 24 timer etter en intravenøs dose på 10 mg. 

Ca. 50% utskilles i fæces, ca. 50% i urinen, hovedsakelig uforandret. Dosereduksjon nødvendig først ved kreatininclearance under 35 ml/min./1,73 m²kroppsoverflate.

Pasientfaktorer:Ved nedsatt nyrefunksjon er dosereduksjon nødvendig først ved kreatininclearence under 35 ml/min/1,73 m²kroppsoverflate. Dosejustering er ikke nødvendig ved nedsatt leverfunksjon.

5.3. Prekliniske sikkerhetsdata

Ingen prekliniske data av sikkerhetsmessig betydning.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1. Fortegnelse over hjelpestoffer

Magnesiumsubkarbonat, tungt

Maisstivelse

Natriumlaurylsulfat

Gelatin

Magnesiumstearat

Hypromellose

Glyserol

Titandioksid (E171)

6.2. Uforlikeligheter

Ingen kjente

6.3. Holdbarhet

5 år

6.4. Oppbevaringsbetingelser

Oppbevares beskyttet mot lys og fuktighet. Oppbevares ved høyst  25° C.

6.5. Emballasje (type og innhold)

Endose: 100 stk.

6.6. Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

Ikke relevant

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Pfizer AS, Lysaker, Norge

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

25 mg: 7439
50 mg: 6513
100 mg: 6213

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

25 mg: 04.08.89/2005-01-10
50 mg: 28.02.80/2005-01-10
100 mg: 01.03.77/2005-01-10

10. OPPDATERINGSDATO

23.03.2006