1. LEGEMIDLETS NAVN
Zestoretic
Zestoretic mite
2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING
Lisinoprildihydrat tilsvarende lisinopril 20 mg (Zestoretic) eller 10 mg (Zestoretic Mite) og hydroklortiazid 12,5 mg
3. LEGEMIDDELFORM
Zestoretic: Hvite tabletter med delestrek
Zestoretic Mite: Ferskenfargede tabletter, ingen delestrek
Reseptstatus: Reseptpliktig gruppe C
4. KLINISKE OPPLYSNINGER
4.1. Indikasjoner
Hypertensjon når monoterapi med ACE-hemmer ikke har gitt tilstrekkelig effekt.
4.2. Dosering og administrasjonsmåte
Preparatet gis etter initial dosetitrering med monopreparater. Valg av Zestoretic eller Zestoretic Mite vil avhenge av den kliniske vurdering med hensyn til hvilken dose lisinopril og hydroklortiazid som anses som mest velegnet. Generelt kan dosen økes dersom ønsket terapeutisk effekt ikke oppnås i løpet av 2 til 4 uker på en gitt dose.
Essensiell hypertensjon: 1 tablett 1 gang daglig.
Pasienter med nedsatt nyrefunksjon: Tiazider kan være uegnet til behandling av pasienter med nedsatt nyrefunksjon. De er ineffektive ved kreatinin-clearance på 30 ml/min. Zestoretic skal ikke brukes som initialbehandling av pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Hos pasienter med kreatinin clearance mellom 30 og 80 ml/min. brukes preparatet først etter titrering av de enkelte komponenter. Anbefalt initialdose av lisinopril som monoterapi for slike pasienter er 5-10 mg. Se 4.4 "Forsiktighetsregler".
Eldre: I kliniske studier der lisinopril og hydroklortiazid ble administrert samtidig, var det ingen aldersrelatert forandring i effekt eller tolerabilitet.
4.3. Kontraindikasjoner
Andre og tredje trimester i svangerskap (se punkt 4.4 og 4.6). Overømfintlighet overfor innholdsstoffene i preparatet eller overfor andre sulfonamid-deriverte legemidler. Angioneurotisk ødem i forbindelse med tidligere ACE-hemmerbehandling. Alvorlig nyre- og leversvikt, hyponatremi, hyperkalsemi, behandlingsrefraktær hypokalemi. Addison sykdom og symptomatisk hyperurikemi.
4.4. Advarsler og forsiktighetsregler
Symptomgivende hypotensjon og elektrolytt/væskeforstyrrelser: Symptomatisk hypotensjon ses sjelden ved ukomplisert hypertensjon, men er vanligere ved forstyrrelser i væske- eller elekrolyttbalansen, for eksempel saltdeplesjon, hyponatremi, hypokloremisk alkalose, hypomagnesemi eller hypokalemi, noe som kan skyldes tidligere diuretika behandling, saltrestriksjon, dialyse, brekninger, diaré. Jevnlige kontroller av serumelektrolytter bør foretas hos slike pasienter.
Pasienter med ischemisk hjertesykdom eller cerebrovaskulær sykdom bør holdes under nøye observasjon. Kraftig blodtrykksfall kan hos disse pasientene resultere i henholdsvis hjerteinfarkt eller cerebrovaskulært insult.
Dersom hypotensjon oppstår, legges pasienten ned, og om nødvendig gis infusjon av fysiologisk saltvann. Forbigående hypotensjon er vanligvis ikke en kontraindikasjon for fortsatt behandling. Etter at plasmavolum og blodtrykk er korrigert, kan behandlingen fortsettes eventuelt med lisinopril eller hydroklortiazid alene.
Som for andre vasodilatorer, bør forsiktighet utvises ved behandling av pasienter med aortastenose, mitralstenose eller hypertrofisk kardiomyopati.
Nedsatt nyrefunksjon: Tiazider har ingen klinisk effekt hos pasienter med kreatinin-clearance verdier under 30 ml/min. (dvs. moderat/alvorlig nedsatt nyrefunksjon).
Zestoretic bør ikke gis til pasienter med kreatinin-clearance 30-80 ml/min med mindre titrering av de individuelle komponenter har vist at det er behov for de doser som inngår i kombinasjonen.
Noen pasienter uten åpenbare tegn på renovaskulær sykdom har utviklet vanligvis milde og forbigående økninger av blodurinstoff og serumkreatinin ved samtidig behandling med lisinopril og diuretika. Dersom dette skjer under behandling med Zestoretic, må behandlingen avsluttes. Behandlingen med redusert dosering kan senere gjenopptas, alternativt kan lisinopril eller hydroklortiazid gis alene.
Hos noen pasienter med bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterie til eneste gjenværende nyre, er økt blodurinstoff og serumkreatinin observert med ACE-hemmere. Økningene er reversible etter seponering. Økte verdier er mest sannsynlig hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Dersom renovaskulær hypertensjon også er tilstede, øker dette risiko for uttalt hypotensjon og nyresvikt.
Hos disse pasientene bør behandling startes med lave doser og forsiktig dosetitrering under nøye medisinsk overvåkning. Siden diuretika kan være en medvirkende årsak, bør nyrefunksjonen monitoreres de første ukene under behandlingen.
Leversykdom: Tiazider skal brukes med forsiktighet hos pasienter med nedsatt leverfunksjon eller progressiv leversykdom, da selv små forandringer i væske- og elektrolyttbalansen kan utløse leverkoma.
Kirurgi/anestesi: Da lisinopril blokkerer angiotensin-II dannelsen sekundært til kompensatorisk reninfrigjøring, kan det oppstå hypotensjon under større kirurgiske inngrep eller ved anestesi med midler som gir blodtrykkssenkning. Kan korrigeres ved økning av plasmavolumet.
Metabolske og endokrine effekter: Tiazidterapi kan gi nedsatt glukosetoleranse. Dosejustering av antidiabetika, inkludert insulin, kan være nødvendig.
Tiazidbehandling kan redusere kalsiumutskillelsen i urinen og forårsake en intermitterende og svak økning av serumkalsium. Markert hyperkalsemi kan tyde på skjult hyperparathyroidisme. Tiazider bør seponeres før undersøkelse av parathyroideafunksjonen.
Tiazidbehandling kan utløse hyperurikemi og/eller urinsyregikt hos noen pasienter. Imidlertid kan lisinopril øke urinutskillelsen av urinsyre og derved motvirke den hyperurikemiske effekt av hydroklortiazid.
Hypersensitivitet (angioødem): Angioneurotisk ødem med hevelse av ansiktet, ekstremiteter, leppe, tunge, glottis og/eller larynx er rapportert i sjeldne tilfeller hos pasienter som er behandlet med ACE-hemmere, inkludert Zestril. Dette kan forekomme når som helst under terapi. I slike tilfeller må Zestril seponeres umiddelbart og pasienten må gis behandling og observeres nøye til hevelsen forsvinner. Selv i tilfeller der bare tungen er affisert, uten luftveisblokade, kan det kreves forlenget observasjon, da behandlingen med antihistaminer og kortikosteroider ikke alltid er tilstrekkelig.
Dødsfall er svært sjeldent rapporter som følge av angioødem forbundet med larynxødem eller tungeødem. Pasienter med ødem av tunge, glottis eller larynx, vil sannsynligvis oppleve luftveisobstruksjon, særlig hvis de har gjennomgått kirurgi i luftveiene. I slike tilfeller må det gis øyeblikkelig hjelp. Dette kan medføre bruk av adrenalin og/eller vedlikehold av åpne luftveier. Pasienten bør være under nøye medisinsk overvåkning til fullstendig og vedvarende opphør av symptomene har funnet sted
ACE-hemmere kan føre til en høyere frekvens av angioødem hos sorte enn hos ikke-sorte pasienter. Pasienter med en anamnese på angioødem uavhengig av behandling med ACE-hemmer, kan ha økt risiko for angioødem mens de får behandling med en ACE-hemmer (se 4.3).
Overfølsomhet, anafylaktoide reaksjoner: Hos pasienter som behandles med tiazider, kan overømfintlighetsreaksjoner oppstå, med eller uten allergi eller bronkialastma i anamnesen. Eksacerbasjon eller aktivering av systemisk lupus erythematosus er rapportert ved tiazidbruk.
Pasienter under behandling med ACE-hemmer har utviklet anafylaktoide reaksjoner under samtidig desensibiliserende behandling med insektgift. De samme pasientene unngikk reaksjonene hvis ACE-hemmeren ble midlertidig seponert før hver desensibilisering; ved feilaktig reinstitusjon av ACE-hemmer under desensibilisering vendte reaksjonen tilbake.
Zestoretic er ikke indisert hos pasienter som må hemodialyseres p.g.a. nyresvikt.
Anafylaktoide reaksjoner er rapportert hos pasienter dialysert med high flux-membraner, f.eks. AN 69®, og under LDL-lipoprotein aferese med dekstransulfat, og samtidig behandlet med ACE-hemmer. Hos disse pasienter bør en annen type dialysemembran eller en annen gruppe antihypertensiva overveies.
Serumkalium: Under behandling med tiazider øker utskillelsen av kalium. Lisinopril motvirker vanligvis dette.
Under behandling med ACE-hemmere omfattes følgende pasienter av gruppen med økt risiko for hyperkalemi: pasienter med nyreinsuffisiens, diabetes mellitus, pasienter som bruker kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd og/eller kaliumholdige salterstatninger. Kontroll av serumkalium anbefales (se 4.5 Interaksjoner).
Hoste: Ved bruk av ACE-hemmere til pasienter som plages av hoste, bør forsiktighet utvises da ACE-hemmere kan forårsake vedvarende hoste.
Barn: Sikkerhet og effekt hos barn er ikke undersøkt.
Graviditet: Behandling med ACE-hemmere bør ikke startes under graviditet. Med mindre videre bruk av ACE-hemmere ansees som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet, bytte til alternativ anti-hypertensiv behandling med en etablert sikkerhetsprofil bruk under graviditet. Hvis graviditet er påvist, bør behandling med ACE-hemmere stanses umiddelbart, og hvis hensiktsmessig, alternativ behandling startes (se punkt 4.3 og 4.6).
4.5. Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon
Kaliumsparende diuretika, kaliumtilshudd og salterstatninger:Kaliumsparende diuretika, kaliumtilshudd eller kaliumholdige salterstatninger kan føre til signifikant økning av serumkalium. Dersom ledsagende behandling er indisert grunnet påvist hypokalemi, må denne gjennomføres varsomt og med hyppige serumkaliummålinger.
Litium:Eliminasjon av litium kan bli redusert. Av denne grunn bør serumlitium kontrolleres regelmessig ved samtidig bruk av ACE-hemmere og tiazid-diuretika.
Antidiabetika:Samtidig bruk av ACE-hemmere og antidiabetika kan føre til hypoglykemisk effekt og risiko for hypoglykemi. Dette er mest uttalt i begynnelsen av behandlingen, samt hos pasienter med redusert nyrefunksjon.
Andre hypertensiva:Samtidig bruk av disse legemidlene kan øke den hypotensive effekten av Zestril.
NSAID:Samtidig bruk av NSAID kan redusere den blodtrykkssenkende og diuretiske effekten av ACE-hemmere og tiazid-diuretika. Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon kan samtidig bruk av NSAID og ACE-hemmer forverre nyrefunksjonen.
Allopurinol:Samtidig bruk av ACE-hemmer og allopurinol gir økt risiko for nyresvikt.
Ciklosporin:Samtidig bruk av ACE-hemmer og ciklosporin gir økt risiko for nyresvikt og hyperkalemi.
Lovastatin:Samtidig bruk av ACE-hemmer og lovastatin gir økt risiko for hyperkalemi.
Trimetoprim:Samtidig bruk av ACE-hemmer og tiazid med trimetoprim gir økt risiko for hyperkalemi.
Digitalisglykosider:Hypokalemi indusert av tiazidbehandling kan forsterke effekten av digitalisglykosider.
Sotalol:Hypokalemi indusert av tiazidbehandling kan øke risikoen for sotalolutløst arytmi.
Kolestyramin, kolestipol:Samtidig administrering av kolestyramin eller kolestipol reduserer utskillelsen av tiazider med henholdsvis 85% og 43%. Midlene bør gis med flere timers mellomrom.
4.6. Graviditet og amming
Graviditet
Behandling med ACE-hemmere er ikke anbefalt i første trimester av svangerskapet (se punkt 4.4).
I andre og tredje trimester av svangerskapet er behandling med ACE-hemmere kontraindisert (se punkt 4.3 og 4.4).
Det er ikke tilstrekkelig epidemiologisk grunnlag for å konkludere med at eksponering for ACE-hemmere i første trimester fører til økt risiko for teratogenese, men en liten risiko kan ikke utelukkes. Med mindre videre bruk av ACE-hemmere ansees som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet, bytte til alternativ anti-hypertensiv behandling med en etablert sikkerhetsprofil for bruk under graviditet. Hvis graviditet blir påvist, bør behandling med ACE-hemmere stanses umiddelbart, og hvis hensiktsmessig, alternativ behandling startes.
Det er kjent at eksponering for ACE-hemmere i andre og tredje trimester kan medføre føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi) hos mennesker, se også punkt 5.3. Ultralydundersøkelse for å undersøke nyrefunksjon og kranium anbefales hvis fosteret har blitt eksponert for ACE-hemmere i andre eller tredje trimester av svangerskapet.
Spedbarn bør observeres nøye for hypotensjon hvis moren har brukt ACE-hemmere under svangerskapet (se punkt 4.3 og 4.4).
Amming
Ettersom det ikke finnes informasjon vedrørende bruk av Zestoretic eller Zestoretic mite ved amming, er Zestoretic eller Zestoretic mite ikke anbefalt, og det er ønskelig å benytte behandlingsalternativ med bedre etablert sikkerhetsprofil ved amming, spesielt ved amming av nyfødte eller for tidlig fødte spedbarn.
4.7. Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner
Legemidlet antas normalt ikke å påvirke evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner. Pasienter bør informeres om at ACE-hemmere kan gi svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, som gjør at reaksjonsevnen kan nedsettes.
4.8. Bivirkninger
Følgende uønskede bivirkninger er observert og rapportert ved behandling av Zestoretic med følgende frekvens: Svært vanlige (>10%), vanlige (>1%, <10%), mindre vanlige (>0,1%, <1%), sjeldne (>0,01% <0,1%), svært sjeldne (<0,01%) inklusive enkeltrapporter.
| Sykdommer i blod og lymfatiske organer |
| | Sjelden: | Anemi |
| | Svært sjelden: | Benmargsdepresjon, trombocytoepeni, leukopeni, agranulocytose, hemolytisk anemi |
| Stoffskifte og ernæringsbetingede sykdommer |
| | Mindre vanlige | Urinsyregikt |
| | Sjelden: | Hyperglykemi, hypokalemi, hyperuricemi, hyperkalemi |
| Neurologiske sykdommer og psykiatriske lidelser |
| | Vanlige: | Svimmelhet og hodepine, parestesi |
| Hjertesykdommer: | Vanlige: | Ortostatiske effekter (inkludert hypotensjon). |
| | Mindre vanlige: | Hjertebank |
| Sykdommer i respirasjonsorganer, Thorax og mediastinum |
| | Vanlige: | Hoste |
| Gastrointestinale sykdommer |
| | Vanlige: | Diaré, kvalme og oppkast |
| | Mindre vanlige: | Munntørrhet |
| | Sjeldne: | Pankreatitt |
| | Svært sjeldne: | Intestinalt angioødem. |
| Sykdommer i lever og gallevier |
| | Svært sjeldne: | Hepatitt- enten hepatocellulær eller kolestatisk, gulsott, leversvikt. Det er rapportert svært sjelden at hos noen pasienter har uønsket utvikling av hepatitt utviklet seg til leversvikt. Pasienter som får Zestoretic og som utvikler gulsott eller markert økning av leverenzymer bør slutte å ta Zestoretic og få passende medisinsk oppfølging. |
| Hud- og underhudssykdommer |
| | Vanlige: | Utslett |
| | Sjeldne | Hypersensitivitet/angioneutotisk ødem: Angioneurotisk ødem i ansiktet, skstremiteter, lepper, tunge, glottis og eller larynx (se 4.4). |
Et symptom kompleks er rapportert som inkluderer en eller flere av følgende: Feber, vaskulitt, myalgi, artralgi/artritt, positiv antinukleær antistoff (ANA), forhøyet senkningreaksjon (SR), eosinofile og leukocytter, utslett, fotosensitivitet eller andre hudmanifestasjoner.
| Sykdommer i muskler, bindingsvev og skjelett |
| | Vanlige: | Muskelkramper |
| | Sjeldne: | Muskelsvakhet |
| Lidelser i kjønnsorganer og brystkjertel |
| | Vanlige: | Impotens |
| Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet: |
| | Vanlige: | Tretthet og asteni |
| | Mindre vanlige: | Ubehag i brystet |
| Undersøkelser |
| | Vanlige: | Økning i urea, økning i S-kreatinin, økning i leverenzymer, redusert hemaglobulin |
| | Mindre vanlige: | Redusert hematokritt |
| | Sjeldne: | Økninger i S-bilirubin. |
Bivirkninger som er rapportert for lisinopril og hydroklortiazid i monoterapi er også sannsynlige bivirkninger og Zestoretic og Zestoretic Mite. Se monografier for preparater med kun innhold av hydroklrotiazid eller lisinopril.
4.9. Overdosering
Ingen spesifikke opplysninger om overdosering med Zestoretic. Behandles symptomatisk med korreksjon av dehydrering, elektrolyttforstyrrelser og hypotensjon. Tømning av ventrikkel, ventrikkelskylling etter nylig inntak. Pasienter holdes under nøye observasjon.
Lisinopril:Symptomer ved overdose kan inkludere alvorlig hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og nyresvikt. Etter inntak av overdose, bør pasienten overvåkes nøye. Behandling avhenger av symptomenes alvorlighetsgrad og natur. Behandling for å hindre absorpsjon og øke utskillelsen bør iverksettes. Dersom alvorlig hypotensjon oppstår, bør pasienten plasseres i sjokkstilling og gis rask infusjon av fysiologisk saltvann. Behandling med angiotensin II (hvis tilgjengelig) kan være aktuelt. ACE-hemmere kan fjernes fra sirkulasjonen ved hemodialyse. Bruk av høy-flux polyakrylonitril dialysemembraner bør unngås. Serumelektrolytter og kreatinin bør monitoreres hyppig.
Hydroklortiazid:Symptomer grunnet elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypokloremi, hyponatremi) og dehydrering på grunn av høy diurese. Ved samtidig tilførsel av digitalis kan hypokalemi indusere arytmier.
5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER
5.1. Farmakodynamiske egenskaper
Farmakoterapeutisk gruppe:ATC-kode:C09 B A 03
ACE-hemmer (ACE: Angiotensin converting enzyme) og tiaziddiuretikum.
Virkningsmekanisme:ACE-hemmer og diuretikum med additiv blodtrykkssenkende effekt. ACE katalyserer omdannelsen av angiotensin I til angiotensin II som har sterkt vasokonstriktorisk effekt og som stimulerer aldosteronsekresjonen. Lisinoprils blodtrykkssenkende effekt skyldes sannsynligvis hovedsakelig hemning av reninangiotensin-aldosteron-systemet med reduserte plasmakonsentrasjoner av angiotensin II og aldosteron. Også pasienter med lav-renin hypertensjon får imidlertid redusert sitt blodtrykk. ACE er identisk med kinase II, et enzym som degraderer bradykinin. Hvorvidt økte nivåer av bradykinin (en potent vasodilator) er delaktig i den blodtrykksenkende effekten av lisinopril er ikke klarlagt.
Hydroklortiazid er et tiaziddiuretikum og antihypertensivum som øker plasmareninaktiviteten. Hydroklortiazid hemmer den renale reabsorpsjon av elektrolytter i distale tubuli og øker utskillelsen av natrium, klor, kalium, magnesium, hydrogenkarbonat og vann. Utskillelsen av kalsium kan bli redusert. Samtidig administrasjon av lisinopril og hydroklortiazid gir en større blodtrykkssenkende effekt enn monoterapi. Den kaliumtapende effekten av tiazider reduseres vanligvis av den kaliumsparende effekten av lisinopril.
5.2. Farmakokinetiske egenskaper
Samtidig administrering av lisinopril og hydroklortiazid har liten eller ingen effekt på biotilgjengeligheten av disse substansene. Kombinasjonstabletten er bioekvivalent til samtidig administrering og substansen enkeltvis.
Absorpsjon
Maksimal serumkonsentrasjon av lisinopril oppnås normalt innen 7 timer etter oralt inntak. Hos pasienter med akutt hjerteinfarkt var det en trend at maksimal serumkonsentrasjon kom litt senere. Basert på uringjenvinning, er gjennomsnittlig absorpsjon av lisinopril ca. 25 %, med en interindividuell variasjon på 6-60 % ved alle undersøkte doser (5 80 mg). Den absolutte biotilgjengeligheten reduseres med ca. 16 % hos pasienter med hjertesvikt. Lisinoprilabsorpsjon er ikke påvirket av matinntak.
Distribusjon
Lisinopril synes ikke å være bundet til andre proteiner enn sirkulerende ACE. Rottestudier indikerer at lisinopril krysser blod-hjerne barrieren i liten grad.
Eliminasjon
Lisinopril metaboliseres praktisk talt ikke og utskilles uendret i urin. Ved gjentatt dosering har lisinopril en effektiv halveringstid på 12,6 timer. Clearance av lisinopril hos friske frivillige er ca. 50 ml/min. Synkende serumkonsentrasjoner medfører en forlenget terminal fase, men dette bidrar ikke til akkumulering av legemidlet. Denner terminale fasen representerer antagelig mettbar binding til ACE og er ikke proporsjonal med dose.
Nedsatt leverfunsjon
Nedsatt leverfunksjon hos cirrhotiske pasienter ga senket lisinopril absorpsjon (ca. 30 %, målt ved uringjenvinning), men en økning i tilgjengelighet (ca. 50 %) i forhold til friske frivillige p.g.a. senket clearence.
Nedsatt nyrefunkjson
Nedsatt nyrefunksjon minsker utskillelsen av lisinopril via nyrene, men denne senkningen har klinisk interesse bare når glomerulærfiltrasjonen er under 30 ml/min.
Ved mild til moderat nedsatt nyrefunksjon (creatinin clearence 30-80 ml/min) økte mean AUC med kun 13%, mens en 4-5-doblet økning i mean AUC ble satt ved sterkt nedsatt nyrefunksjon (creatinin clearence 5-30 ml/min)
Lisinopril kan fjernes ved dialyse. Plasmakonsentrasjonen av lisinopril sank gjennomsnittlig med 60 % i løpet av fire timer med dialyse, med en dialyseclearence på mellom 40 og 55 ml/min.
Hjertesvikt
Pasienter med hjertesvikt har en gjennomsnittlig økning av AUC på 125 % i forhold til friske frivillige, men basert på uringjenvinning av lisinopril, så er absorpsjonen redusert med ca. 16 % i forhold til friske frivillige.
Eldre
Eldre pasienter har høyere plasmanivåer og høyere verdier for arealet under plasmakonsentrasjonskurven (økt med ca. 60 %) sammenlignet med hos yngre.
Hydroklortiazid:Når plasmanivået er fulgt i minst 24 timer, er plasma halveringstiden vist å varier mellom 6 og 15 timer. Minst 61% av dosen elimineres uforandret innen 24 timer. Etter peroral hydroklortiazid starter diurese innen 2 timer, med topp etter ca. 4 timer og varer 6-12 timer. Hydroklortiazid krysser placenta men ikke blod-hjernebarrieren.
5.3. Prekliniske sikkerhetsdata
I dyrestudier har ACE-hemmere gitt skadelige effekt på fosterutviklingen i den senere del av drektigheten (se 4.6 Graviditet og amming).
6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER
6.1. Fortegnelse over hjelpestoffer
Mannitol, kalsiumhydrogenfosfatdihydrat, maisstivelse, pregelatinisert stivelse, magnesiumstearat, gult og rødt jernoksid (E172) i Zestoretic Mite.
6.2. Uforlikeligheter
Ingen kjente
6.3. Holdbarhet
30 måneder, holdbarhetsdato er trykt på pakningen
6.4. Oppbevaringsbetingelser
Romtemperatur
Beskyttes mot lys
6.5. Emballasje (type og innhold)
Zestoretic: Blisterpakninger a 28 og 98 tabletter
Zestoretic Mite: Blisterpakninger a 28 og 98 tabletter
6.6. Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering
Ingen
7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN
AstraZeneca AS, Oslo
8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)
Zestoretic: 8107
Zestoretic Mite: 95-3221
9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE
Første markedsføringstillatelse:
Zestoretic: 07.06.1995
Zestoretic Mite: 04.04.1997
10. OPPDATERINGSDATO
16.01.2009