1. LEGEMIDLETS NAVN

AVANDIA 8 mg filmdrasjerte tabletter

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Hver tablett inneholder rosiglitazonmaleat tilsvarende 8 mg rosiglitazon.

Hjelpestoff

Inneholder laktose (omtrent 209 mg).

For en fullstendig liste over hjelpestoffer se pkt. 6.1.

3. LEGEMIDDELFORM

Tablett, filmdrasjert.

Rødbrune filmdrasjerte tabletter merket “GSK” på den ene siden og”8” på den andre siden.

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1. Indikasjoner

Rosiglitazon er indisert til behandling av pasienter med type 2 diabetes mellitus:

Som monoterapi

• til voksne (spesielt overvektige) som er utilstrekkelig kontrollert ved hjelp av diett og mosjon og som ikke kan benytte metformin pga. kontraindikasjon eller intoleranse

Som peroral dualterapi i kombinasjon med

• metformin til voksne (spesielt overvektige) som har utilstrekkelig glykemisk kontroll tross bruk av maksimal tolererbar dose metformin som monoterapi
• sulfonylurea, kun til voksne som ikke kan benytte metformin pga. kontraindikasjon eller intoleranse og som har utilstrekkelig glykemisk kontroll tross bruk av et sulfonylurea som monoterapi

Som peroral trippelterapi i kombinasjon med

• metformin og sulfonylurea hos voksne (spesielt overvektige) som har utilstrekkelig glykemisk kontroll tross peroral dualterapi (se pkt. 4.4)

4.2. Dosering og administrasjonsmåte

Dosering

Rosiglitazonbehandling startes vanligvis med 4 mg/dag. Dosen kan økes til 8 mg/dag etter 8 uker dersom bedre glykemisk kontroll er nødvendig. Hos pasienter som får rosiglitazon i kombinasjon med et sulfonylurea skal rosiglitazondosen kun økes til 8 mg/dag etter at en passende klinisk evaluering som undersøker pasientens risiko for å utvikle bivirkninger relatert til væskeretensjon er utført (se pkt. 4.4 og 4.8).

Rosiglitazon kan gis én eller to ganger om dagen (enten som én dose daglig, eller fordelt på to doser daglig).

Spesielle pasientgrupper

Eldre (≥ 65 år)(se pkt. 4.4 Væskeretensjon og hjertesvikt)

Det er ikke nødvendig med dosejustering hos eldre.

Redusert nyrefunksjon (se pkt. 4.4 Væskeretensjon og hjertesvikt)

Det er ikke nødvendig med dosejustering hos pasienter med lett til moderat nedsatt nyrefunksjon. Begrensede data er tilgjengelig for pasienter med alvorlig nyresvikt (kreatininclearance < 30 ml/min) og rosiglitazon skal derfor brukes med forsiktighet til disse pasientene.

Redusert leverfunksjon

Rosiglitazon må ikke brukes til pasienter med redusert leverfunksjon (se punkt 4.3).

Pediatrisk populasjon

Det finnes ingen tilgjengelige data for bruk av rosiglitazon til barn under 10 år. For barn og unge mellom 10 og 17 år finnes det begrensede data for rosiglitazon brukt som monoterapi (se pkt. 5.1 og 5.2). De tilgjengelige data viser ikke god nok effekt i den pediatriske populasjonen og derfor er slik bruk ikke anbefalt.

Administrasjonsmåte

Tablettene bør svelges med vann, og kan tas med eller uten mat.

For å bedre pasientens behandlingsetterlevelse, kan man anbefale pasienten å ta tabletten(e) til omtrent samme tid hver dag.

4.3. Kontraindikasjoner

Bruk av rosiglitazon er kontraindisert hos pasienter med:

• Kjent overfølsomhet mot rosiglitazon eller et eller flere av hjelpestoffene
• hjertesvikt eller tidligere kjent hjertesvikt (NYHA klasse I-IV)
• akutt koronarsyndrom (ustabil angina, ikke ST-elevert myokardinfarkt (NSTEMI) og ST-elevert myokardinfarkt (STEMI)) (se pkt. 4.4)
• redusert leverfunksjon
• diabetisk ketoacidose eller diabetisk pre-koma

4.4. Advarsler og forsiktighetsregler

Væskeretensjon og hjertesvikt

Tiazolidindioner kan føre til væskeretensjon som kan forverre eller fremskynde tegn eller symptomer på hjertesvikt. Rosiglitazon kan forårsake doseavhengig væskeretensjon. Muligheten for at væskeretensjon bidrar til vektøkning skal undersøkes individuelt da rask og stor vektøkning har blitt rapportert svært sjelden som et tegn på væskeretensjon. Alle pasienter, særlig de som samtidig behandles med insulin eller sulfonylureapreparat, de som er i risikogruppen for utvikling av hjertesvikt og de som har redusert hjertefunksjon, skal overvåkes for tegn og symptomer på bivirkninger relatert til væskeretensjon, inkludert vektøkning og hjertesvikt. Økt oppfølging av pasienten anbefales dersom rosiglitazon brukes i kombinasjon med metformin og insulin. Rosiglitazon skal seponeres dersom hjertestatus forverres.

Hjertesvikt ble også rapportert hyppigere hos pasienter med hjertesviktanamnese; ødem og hjertesvikt ble også rapportert hyppigere hos eldre pasienter og hos pasienter med lett til moderat nyresvikt. Det skal utvises forsiktighet hos pasienter over 75 år på grunn av begrenset erfaring med denne pasientgruppen. Siden NSAIDs og rosiglitazon begge forbindes med væskeretensjon kan samtidig bruk øke risikoen for ødem.

Kombinasjon med insulin

Det er observert øket forekomst av hjertesvikt i kliniske studier hvor rosiglitazon er blitt brukt i kombinasjon med insulin. Insulin og rosiglitazon er begge assosiert med væskeretensjon, og samtidig administrering kan øke risikoen for ødem og for iskemisk hjertesykdom. Insulin skal kun legges til etablert rosiglitazonterapi i spesielle tilfeller og under tett oppfølging.

Myokardiskemi

En retrospektiv analyse av data fra 42 sammenslåtte kliniske korttidsstudier indikerte at behandling med rosiglitazon kan være assosiert med en økt risiko for tilfeller av myokardiskemi. Tilgjengelige data angående risiko for myokardiskemi, gir imidlertid i sin helhet ingen endelig konklusjon (se pkt 4.8). Det er begrenset med data fra kliniske studier med pasienter med iskemisk hjertesykdom og/eller perifer arteriell sykdom. Som en forholdsregel er derfor ikke rosiglitazon anbefalt til disse pasientene, spesielt ikke til de med symptomer på myokardiskemi.  

Akutt koronarsyndrom (ACS)

Pasienter med ACS har ikke vært studert i kliniske studier med rosiglitazon. På bakgrunn av muligheten for at slike pasienter kan utvikle hjertesvikt skal ikke rosiglitazon initieres hos pasienter med akutte koronare hendelser, og behandlingen skal stoppes i den akutte fasen (se pkt 4.3)

Overvåkning av leverfunksjon

Det er rapportert enkelte tilfeller av hepatocellulær dysfunksjon etter at preparatet er kommet på markedet (se pkt. 4.8). Erfaring med bruk av rosiglitazon til pasienter med forhøyede leverenzymer (ALAT > 2,5 ganger øver normal grense) er begrenset. Leverenzymene bør derfor sjekkes hos alle pasienter før behandling med rosiglitazon igangsettes og deretter periodisk basert på klinisk status. Behandling med rosiglitazon bør ikke initieres hos pasienter med forøkte leverenzymnivåer (ALAT>2,5x øvre normal grense) eller med andre tegn til leversykdom. Dersom ALAT-verdiene øker til >3x øvre normal grense i løpet av behandling med rosiglitazon, skal disse verdiene verifiseres så raskt som mulig. Dersom ALAT-verdiene fremdeles er >3x øvre normal grense skal behandlingen avbrytes. Dersom en pasient utvikler symptomer som kan tyde på redusert leverfunksjon, som uforklarlig kvalme, oppkast, abdominal smerte, tretthet, anoreksi og/eller mørk urin, skal leverenzymverdiene kontrolleres. Beslutningen om å fortsette eller seponere behandlingen med rosiglitazon bør tas etter klinisk vurdering av laboratoriefunnene. Ved ikterus skal behandling med rosiglitazon seponeres.

Øyesykdommer

Rapporter etter markedsføring viser at nye tilfeller av eller forverrelse av diabetisk makulaødem, med nedsatt syn, har blitt rapportert ved bruk av tiazolidindioner, inkludert rosiglitazon. Mange av disse pasientene rapporterte samtidig perifert ødem. Det er uklart om det er en direkte sammenheng mellom rosiglitazon og makulaødem eller ikke, men forskriver skal være oppmerksom på muligheten for makulaødem dersom pasienter rapporterer synsforstyrrelser, og henvisning til øyelege skal vurderes.

Vektøkning

I kliniske studier med rosiglitazon er det observert tilfeller av doserelatert vektøkning som var større ved samtidig bruk av insulin. Det anbefales derfor at pasientens vekt følges nøye, da vektøkning kan skyldes væskeretensjon som kan være assosiert med hjertesvikt.

Anemi

Behandling med rosiglitazon er forbundet med doserelatert reduksjon av hemoglobinnivå. Hos pasienter som har lave hemoglobinverdier før behandling med rosiglitazon initieres, vil det være økt risiko for anemi i løpet av behandlingen.

Hypoglykemi

Hos pasienter som bruker rosiglitazon i kombinasjonsterapi med et sulfonylureapreparat eller med insulin kan det oppstå doserelatert hypoglykemi. Økt oppfølging av pasienten, og en dosereduksjon av legemidlet som brukes samtidigkan være nødvendig.

Peroral trippelterapi

Bruk av rosiglitazon i peroral trippelterapi i kombinasjon med metformin og en sulfonylureaforbindelse kan være assosiert med økt fare for væskeretensjon og hjertesvikt så vel som hypoglykemi (se pkt. 4.8). Økt oppfølging av pasienten er anbefalt og justering av sulfonylureadosen kan være nødvendig. Når peroral trippelterapi initieres skal også insulinbehandling vurderes som et alternativ.

Bensykdommer

Langtidsstudier viser økt forekomst av benfrakturer hos pasienter, særlig kvinner, som tar rosiglitazon (se pkt. 4.8). Flesteparten av frakturene har forekommet i overekstremiteter og distale underekstremiteter. Hos kvinner ble økning i forekomst sett etter første behandlingsår og vedvarte under langtidsbehandling. Risikoen for frakturer skal tas i betraktning hos pasienter, spesielt kvinner, behandlet med rosiglitazon. 

Andre

Rosiglitazon er gitt til premenopausale kvinner i kliniske studier. Selv om det er observert hormonell ubalanse i prekliniske studier (se pkt. 5.3) er det ikke observert vesentlige bivirkninger assosiert med menstruasjonsforstyrrelser. Som et resultat av forbedret insulinsensitivitet er gjenopptakelse av ovulasjon observert hos pasienter som har vært anovulatoriske på grunn av insulinresistens. Pasientene skal gjøres klar over muligheten for at de kan bli gravide, og dersom en pasient ønsker å bli gravid, eller blir det mens hun står på behandling, skal behandlingen seponeres (se pkt.4.6).

Rosiglitazon skal brukes med forsiktighet til pasienter med alvorlig nyresvikt (kreatininclearance < 30 ml/min).

Rosiglitazon er gitt til premenopausale kvinner i kliniske studier. Selv om det er observert hormonell ubalanse i prekliniske studier (se pkt. 5.3) er det ikke observert vesentlige bivirkninger assosiert med menstruasjonsforstyrrelser. Som et resultat av forbedret insulinsensitivitet er gjenopptakelse av ovulasjon observert hos pasienter som har vært anovulatoriske på grunn av insulinresistens. Pasientene skal gjøres klar over muligheten for at de kan bli gravide, og dersom en pasient ønsker å bli gravid, eller blir det mens hun står på behandling, skal behandlingen seponeres (se pkt.4.6).

AVANDIA tabletter inneholder laktose og bør derfor ikke gis til pasienter med arvelig galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (Lapp lactase deficiency) eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

4.5. Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

In vitro studier viser at rosiglitazon hovedsakelig metaboliseres av CYP2C8, med CYP2C9 som et underordnet system.

Samtidig bruk av rosiglitazon og gemfibrozil (en inhibitor av CYP2C8) doblet plasmakonsentrasjonen av rosiglitazon. Da dette kan medføre en økning i risiko for doserelaterte bivirkninger, kan en reduksjon av rosiglitazondosen være nødvendig. Nøye overvåkning av glykemisk kontroll skal vurderes (se pkt. 4.4).

Samtidig bruk av rosiglitazon og rifampicin (en induktor av CYP2C8) reduserte plasmakonsentrasjonen av rosiglitazon med 66 %. Det kan ikke utelukkes at andre induktorer (f.eks. fenytoin, karbamazepin, fenobarbital, Johannesurt) også kan påvirke plasmakonsentrasjonen av rosiglitazon. En økning av rosiglitazondosen kan være nødvendig. Nøye overvåking av glykemisk kontroll skal vurderes (se pkt. 4.4).

Klinisk signifikante interaksjoner med CYP2C9- substrater eller -hemmere forventes ikke.

Samtidig administrering av andre perorale antidiabetiske legemidler som metformin, glibenklamid og akarbose resulterte ikke i klinisk relevante farmakokinetiske interaksjoner med rosiglitazon. Moderat inntak av alkohol samtidig med rosiglitazon påvirket ikke glykemisk kontroll.

Det er ikke observert klinisk relevante interaksjoner med digoksin, warfarin (CYP2C9-substrat), eller CYP3A4-substratene nifedipin, etinylestradiol eller noretisteron etter samtidig administrering av rosiglitazon.

4.6. Graviditet og amming

Graviditet

Det er rapportert at rosiglitazon passerer human placenta og kan påvises i fostervev.

Det finnes ingen data på bruk av rosiglitazon hos gravide kvinner. Studier på dyr har vist reproduksjonstoksisitet (se pkt. 5.3). Den potensielle risiko hos menneske er ukjent. Rosiglitazon skal ikke brukes under graviditet.

Amming

Det er funnet spor av rosiglitazon i melk hos forsøksdyr. Det er ikke kjent hvorvidt amming vil føre til at barnet blir eksponert for legemidlet. Rosiglitazon skal derfor ikke brukes av kvinner som ammer.

Fertilitet

Som en konsekvens av forbedret insulinsensitivitet, kan fornyet eggløsning forekomme hos pasienter som er anovulatoriske grunnet insulinresistens (f.eks. pasienter med polycyctisk ovariesyndrom). Pasienter bør være oppmerksomme på risiko for graviditet, og dersom en pasient ønsker å bli gravid eller blir gravid skal behandlingen seponeres.

4.7. Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

AVANDIA har ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.

4.8. Bivirkninger

Data fra kliniske studier

De hyppigst rapporterte bivirkningene under behandling med rosiglitazon er doseavhengige væske-relaterte reaksjoner som inkluderer ødemer og anemi. Kombinasjonsbehandling med rosiglitazon og sulfonylurea kan være assosiert med en økt frekvens av hypoglykemi og anemi sammenliknet med rosiglitazon monoterapi. Det er viktig å overvåke pasienter med hensyn til væskeretensjon som kan forverre eller utløse tegn og symptomer på kongestiv hjertesvikt (se pkt. 4.4).

Bivirkninger sett ved monoterapibehandling med rosiglitazon og de ulike kombinasjonsbehandlingene er listet opp nedenfor etter det organsystem som påvirkes, og etter absolutt forekomst. For doserelaterte bivirkninger vises forekomsten ved høyeste dosering av rosiglitazon. Forekomstkategoriene tar ikke hensyn til andre faktorer, inkludert ulik varighet av ulike studier, forhold som var til stede da studien startet og pasientens karakteristika ved oppstart. Forekomstkategoriene bivirkningene er tildelt er basert på erfaring fra kliniske studier, og vil muligens ikke reflektere forekomsten av bivirkninger som oppstår i en vanlig klinisk praksis. Forekomster er definert som: Svært vanlige (≥ 1/10); vanlige (≥1/100 til <1/10); og mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100).

Tabell 1 lister opp bivirkninger identifisert fra oversikter over kliniske studier hvor flere enn 5000 pasienter behandlet med rosiglitazon er inkludert. Bivirkninger sett ved monoterapibehandling med rosiglitazon innen hvert organklassesystem er listet i tabellen etter avtagende forekomst. Bivirkninger innen hver frekvensgruppe er listet etter avtagende alvorlighetsgrad.

Tabell 1. Forekomst av bivirkninger identifisert i data fra kliniske studier

RSG - Rosiglitazon monoterapi; RSG + MET – Rosiglitazon og metformin; RSG + SU – Rosiglitazon og sulfonylurea; RSG + MET + SU – Rosiglitazon, metformin og sulfonylurea

*Data fra placebogrupper i kliniske studier viser at forekomsten av disse bivirkningene i slike grupper er "vanlige".

¹ Hyperkolesterolemi ble rapportert hos opp til 5,3 % av pasienter behandlet med rosiglitazon (mono-, dual- eller trippeloralterapi). De forhøyede totalkolesterolnivåene var assosiert med økning i både LDLc og HDLc, men forholdet totalkolesterol: HDLc var uforandret eller forbedret i langtidsstudier. Disse økningene var generelt milde til moderate og krevde vanligvis ikke seponering av behandling.  

² En økt forekomst av hjertesvikt ble observert når rosiglitazon ble lagt til behandlingsregimer med sulfonylurea (enten som peroral dual- eller trippelterapi), og syntes høyere med 8 mg rosiglitazon enn med 4 mg rosiglitazon (total dagsdose). Forekomsten av hjertesvikt ved bruk av peroral trippelterapi var 1,4 % i den største dobbeltblinde studien, sammenliknet med 0,4 % for peroral dualterapi med metformin og sulfonylurea. Forekomsten av hjertesvikt i kombinasjon med insulin (rosiglitazon lagt til etablert insulinterapi) var 2,4 %, for insulin alene, 1,1 %. Hos pasienter med hjertesvikt NYHA klasse I-II, viste i tillegg en placebokontrollert studie av et års varighet forverring eller mulig forverring av hjertesvikt hos 6,4 % av pasienter behandlet med rosiglitazon, sammenliknet med 3,5 % hos de som fikk placebo.

³ I en retrospektiv analyse av data fra 42 sammenslåtte kliniske korttidsstudier var totalforekomsten av hendelser som typisk assosieres med iskemisk hjertesykdom høyere for regimer som inneholdt rosiglitazon, 2,00 % mot kombinert legemiddel- og placebosammenlikningsregime, 1,53 %[ hazard ratio (HR) 1,30 (95 % konfidensintervall (KI) 1,00-1,69)]. Risikoen var økt når rosiglitazon ble lagt til pågående insulinbehandling og hos pasienter som tok nitrater mot kjent iskemisk hjertesykdom. I en oppdatering til denne retrospektive analysen, ble det funnet at total forekomst av hendelser som typisk assosieres med iskemisk hjertesykdom ikke var statistisk annerledes for regimer som inneholdt rosiglitazon, 2,21 % mot kombinert legemiddel- og placebosammenlikningsregime, 2,08 (HR 1,098 (95 % KI 0,809 – 1,354)). Oppdateringen inkluderte ytterligere 10 studier som oppfylte inklusjonskriteriene, men som ikke var tilgjengelige ved tidspunktet for original analyse. I en prospektiv studie designet for å evaluere kardiovaskulær risiko av rosiglitazon (gjennomsnittlig oppfølging på 5,5 år), var forekomst av kardiovaskulær død eller hospitalisering (primært endepunkt) tilsvarende mellom rosiglitazon og aktive komparatorer (HR 0,99 (95 % KI 0,85-1,16)). To andre randomiserte prospektive langtidsstudier (9620 pasienter, studievarighet > 3 år i hver studie), som sammenlignet rosiglitazon med andre godkjente orale antidiabetiske legemidler eller placebo har ikke kunnet bekrefte eller ekskludere potensiell risikon. Samlet sett kan det ut fra de foreliggende data ikke trekkes noen sikker konkusjon om risikoen for iskemisk hjertesykdom. 

⁴Langtidsstudier viser en økt forekomst av benfrakturer hos pasienter, særlig kvinner, som tar rosiglitazon. I en monoterapistudie var forekomsten for kvinner i rosiglitazongruppen 9,3 % (2,7 pasienter per 100 pasientår) versus 5,1 % (1,5 pasienter per 100 pasientår) for metformin eller 3,5 % (1,3 pasienter per 100 pasientår) for glibenklamid. I en annen langtidsstudie ble det sett en økt forekomst av benfrakturer hos pasienter på kombinasjonsterapi med rosiglitazon sammenliknet med aktiv kontroll (8,3 % versus 5,3 %, risikoforhold 1,57 (95 % KI 1,26-1,97)).  Risiko for frakturer viste seg å være høyere hos kvinner i forhold til kontrollgruppe (11,5 % versus 6,3 %, risikoforhold 1,82 (95 % KI 1,37-2,41)), enn hos menn i forhold til kontrollgruppe (5,3 % versus 4,3 %, risikoforhold 1,23 (95 % KI 0,85-1,77)). Ytterligere data med lengre oppfølgingstid er nødvendig for å avgjøre om det også er en økt risiko for frakturer hos menn. De fleste av frakturene ble rapportert å være i overekstremiteter eller distale underekstremiteter. 

Forekomsten av forhøyet ALAT (3 x øvre normalgrense) i dobbeltblinde kliniske studier med rosiglitazon var lik placebogruppen (0,2 %) og mindre enn det som forekom med aktive sammenlignbare substanser (0,5 % for metformin og sulfonylurea). Totalforekomsten av bivirkninger fra lever- og gallesystem var < 1,5 % i alle behandlingsgrupper og ens med placebo.

Data fremkommet etter markedsføring

I tillegg til de bivirkningene som ble sett i kliniske studier, har bivirkninger som er listet i tabell 2 blitt sett når rosiglitazon har blitt brukt etter markedsføring. Forekomster er definert som: Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000) og svært sjeldne (<1/10 000).

Tabell 2. Forekomst av bivirkninger i data fremkommet etter markedsføring

⁵ Sjeldne tilfeller av forhøyde leverenzymverdier og hepatocellulær dysfunksjon er rapportert. I svært sjeldne tilfeller er fatalt utfall blitt rapportert.

4.9. Overdosering

Det foreligger begrensede data for overdosering hos mennesker. Friske frivillige har i kliniske studier blitt gitt enkeltdoser på opptil 20 mg uten at alvorlig bivirkninger ble observert.

Ved overdosering anbefales hensiktsmessig støttebehandling ut i fra pasientens kliniske

status. Rosiglitazon er sterkt proteinbundet, og utskilles ikke ved hemodialyse.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1. Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Midler til diabetesbehandling, blodglukosesenkende midler, ekskl. insulin, ATC-kode: A10BG02

Rosiglitazon er en selektiv agonist av PPARγ (peroksisomal proliferatoraktivert gammakjernereseptor) og tilhører tiazolidindionklassen av antidiabetiske legemidler. Legemidlet reduserer blodsukkernivået ved å redusere insulinresistensen i fettvev, skjelettmuskulatur og lever.

Prekliniske data

Den antihyperglykemiske effekten av rosiglitazon er vist i flere dyremodeller for type 2 diabetes. I tillegg opprettholdt rosiglitazon β-cellefunksjonen. Dette ble vist ved øket celleøymasse og insulinmengde i bukspyttkjertelen. Samtidig hindret rosiglitazon utviklingen av symptomgivende hyperglykemi i dyremodeller for  type 2 diabetes. Rosiglitazon stimulerte ikke insulinsekresjon fra pankreas og forårsaket ikke hypoglykemi hos rotter og mus. Hovedmetabolitten (para-hydroksy-sulfat), som har høy affinitet til løselig PPARγ reseptor hos mennesket, viste seg å være relativt potent i glukosetoleransetest i overvektige mus. Klinisk relevans av denne observasjonen er ikke fullstendig klarlagt.

Data fra kliniske studier

Den glukosereduserende effekten av rosiglitazon kommer gradvis, med tilnærmet maksimal reduksjon i fastende plasmaglukose (FPG) etter omlag 8 ukers behandling. Den bedrede glykemiske kontrollen er assosiert med reduksjon av både fastende og postprandiale glukoseverdier.

Behandling med rosiglitazon er forbundet med vektøkning. I mekanistiske studier er det vist at vektøkningen i all hovedsak skyldes økt subkutant fett, mens visceralt og intrahepatisk fett reduseres.

I overensstemmelse med virkningsmekanismen reduserte rosiglitazon insulinresistens og forbedret b-celle-funksjonen i pankreas. Forbedret glykemisk kontroll ble også forbundet med signifikant reduksjon av frie fettsyrer. Som følge av forskjellige, men komplementære virkningsmekanismer gir peroral dualterapi additive effekter på glykemisk kontroll hos pasienter med type 2 diabetes.

I studier med maksimal observasjonstid på tre år, resulterte behandling med rosiglitazon, gitt en eller to ganger daglig, i en vedvarende forbedring av glykemisk kontroll (FPG og HbA1c). En mer uttalt glukosesenkende effekt ble observert hos overvektige pasienter. Endepunktstudier er ikke fullført med rosiglitazon. Derfor har ikke de langtidsfordeler som forbindes med forbedret glykemisk kontroll blitt vist.

ADOPT (A Diabetes Outcome Progression Trial) var en dobbelt-blindet, kontrollert multisenterstudie med en behandlingsvarighet på 4-6 år (median varighet på 4 år), hvor rosiglitazon med doser fra 4-8 mg/dag ble sammenlignet med metformin (500 mg til 2000 mg/dag) og glibenklamid (2,5 mg til 15 mg/dag) i 4351 tidligere ubehandlede personer som nylig var diagnostisert (≤3 år) med type 2 diabetes. Behandling med rosiglitazon ga betydelig redusert risiko for monoterapisvikt (FPG>10,0 mmol/L) med 63 % i forhold til glibenklamid (HR 0,37, KI 0,30-0,45) og med 32 % i forhold til metformin (HR 0,68, KI 0,55-0,85) under forløpet av studien (inntil 72 måneder behandling). Dette betyr en kumulativ forekomst av behandlingssvikt på 10,3 % for rosiglitazon, 14,8 % for metformin og 23,3 % for glibenklamid behandlede pasienter. Samlet sett trakk henholdsvis 43 %, 47 % og 42 % av pasientene i rosiglitazon, glibenklamid og metformin gruppene seg på grunn av andre årsaker enn monoterapisvikt. Påvirkningen av disse funnene på sykdomsprogresjonen eller på mikrovaskulær eller makrovaskulær resultater har ikke blitt bestemt (se pkt 4.8). I denne studien var bivirkningene observert i overensstemmelse med bivirkningsprofilen for hver av behandlingene, inkludert fortsatt vektøkning med rosiglitazon. Det ble også observert en økt forekomst av benfrakturer hos kvinner behandlet med rosiglitazon (se pkt 4.4 og 4.8).

RECORD-studien (Rosiglitazone Evaluated for Cardiac Outcomes and Regulation of glycaemia in Diabetes) var en stor (4447 pasienter), åpen, prospektiv, kontrollert studie (gjennomsnittlig oppfølging 5,5 år), der pasienter med type II diabetes, som var utilstrekkelig kontrollert med metformin eller sulfonylurea, ble randomisert til tilleggsbehandling med enten rosiglitazon, metformin eller sulfonylurea. Pasientene hadde hatt diabetes i gjennomsnittlig ca. 7 år. Primært endepunkt var kardiovaskulær hospitalisering (inkludert hospitalisering grunnet hjertesvikt) eller kardiovaskulær død. Gjennomsnittlige doser ved avslutning av randomisert behandling er satt opp i tabellen nedenfor:

†Pasienter som fikk angitt behandling som randomisert, i kombinasjon med riktig grunnbehandling og med evaluerbare data.

*Tilsvarende effektive doser (f.eks. omtrent halvparten av maksimal dose) av andre sulfonylureaforbindleser (glibenklamid og glicazid).

Det ble ikke observert forskjell i antall verifiserte primære endepunktshendelser for rosiglitazon (321/2220) versus aktiv kontroll (323/2227) (HR 0,99, KI 0,85-1,16), og det forhåndsdefinerte non-inferiority kriteriet på 1,20 (non-inferiority p = 0,02) ble møtt. HR og KI for de viktigste sekundære endepunkt var: Total dødelighet (HR 0,86, KI 0,68-1,08), MACE (Major Adverse Cardiac Events – kardiovaskulær død, akutt hjerteinfarkt, slag) (HR 0,93, KI 0,74-1,15), kardiovaskulær død (HR 0,84, KI 0,59-1,18), akutt hjerteinfarkt (HR 1,14, KI 0,8-1,63), og slag (HR 0,72, CI 0,49-1,06). I en sub-analyse ved 18 måneder var dualbehandling med rosiglitazon non-inferior i forhold til kombinasjon av sulfonylurea og metformin når det gjaldt reduksjon av HbA1c. Endelig analyse ved 5 år, viste at gjennomsnittlig reduksjon av HbA1c fra utgangsverdi (baseline) var 0,14 % hos pasienter på rosiglitazon i tillegg til metformin, versus en økning på 0,17 % hos pasienter på sulfonylurea i tillegg til metformin. Dette ble observert under behandling med randomisert dualbehandling (p < 0,0001 for forskjell i behandling). En gjennomsnittlig reduksjon i HbA1c på 0,24 % ble sett hos pasienter der rosiglitazon ble lagt til sulfonylurea, versus en reduksjon i HbA1c på 0,10 % hos pasienter der metformin ble lagt til sulfonylurea (p = 0,0083 for forskjell i behandling).  Det var en signifikant økning av hjertesvikt (fatal og ikke-fatal) (HR 2,10, KI 1,35-3,27) og benfrakturer (risikoforhold 1,57, KI 1,26-1,97), der rosiglitazon var en del av behandlingen, sammenliknet med aktiv kontroll (se avsnitt 4.4 og 4.8). Totalt 564 pasienter trakk seg fra kardiovaskulær oppfølging. Dette utgjorde 12,3 % av rosiglitazonpasientene og 13 % av kontrollpasientene og tilsvarte at 7,2 % tapte pasientår i oppfølging av kadiovaskulære hendelser, og 2,0 % tapte pasientår i oppfølging av total dødelighet uavhengig av årsak.

Pediatrisk populasjon

En aktivt kontrollert klinisk studie (rosiglitazon opptil 8 mg/dag eller metformin opptil 2000 mg/dag) av 24 ukers varighet ble utført med 197 barn (10-17 år) med type 2 diabetes. Det var kun i metformingruppen at bedring i HbA1c fra baseline var statistisk signifikant. Rosiglitazon viste ikke non-inferiority i forhold til metformin. Etter behandling med rosiglitazon ble ingen nye bivirkninger sett hos barn i forhold til hos voksne pasienter med type 2 diabetes. Ingen langtidseffekt og sikkerhetsdata er tilgjengelig for den pediatriske populasjonen.

Det europeiske legemiddelkontoret (European Medicines Agency, EMA) har utsatt forpliktelsen til å presentere resultater fra studier med AVANDIA i alle undergrupper av den pediatriske populasjonen med type 2 diabetes mellitus (se pkt. 4.2 for informasjon vedrørende pediatrisk bruk).

5.2. Farmakokinetiske egenskaper

Absorpsjon

Absolutt biotilgjengelighet av rosiglitazon etter 4 og 8 mg peroral dosering er ca. 99 %. Maksimal plasmakonsentrasjon av rosiglitazon oppnås etter ca.1 time. Plasmakonsentrasjonen er omtrent proporsjonal med dosering ved terapeutiske doser.

Administrering av rosiglitazon sammen med mat sammenlignet med fastende dosering ga ingen endring i biologisk tilgjengelighet (AUC), men en liten reduksjon i C_maks (ca. 20-28 %) og en forsinkelse i t_maks (ca.1,75 time) ble observert. Disse endringene er ikke av klinisk betydning, og det er følgelig ikke påkrevd å gi rosiglitazon på noe spesielt tidspunkt i forhold til måltider. Absorpsjonen av rosiglitazon påvirkes ikke av økninger i ventrikkel pH.

Distribusjon

Distribusjonsvolumet til rosiglitazon er ca. 14 liter hos friske frivillige. Rosiglitazon har høy plasmaproteinbindingsgrad (ca.99,8 %) som ikke påvirkes av konsentrasjonen eller alder. Proteinbindingen av hovedmetabolitten (para-hydroksy-sulfat) er svært høy (> 99,99 %).

Biotransformasjon

Rosiglitazon metaboliseres i utstrakt grad, og det er ingen utskillelse av uforandret modersubstans. Metabolismeveiene som benyttes er hovedsakelig via N-demetylering og hydroksylering, etterfulgt av konjugering med sulfat og glukuronsyre. Medvirkningen av hovedmetabolitten (para-hydroksy-sulfat) til den totale antidiabetiske virkning av rosiglitazon er ikke fullstendig klarlagt hos mennesker, og det kan ikke utelukkes at metabolitten bidrar til aktiviteten. Dette representerer ikke noe sikkerhetsproblem med tanke på spesielle målgrupper, da redusert leverfunksjon er en kontraindikasjon og kliniske studier fase III inkluderte et betydelig antall eldre pasienter og pasienter med lett til moderat nedsatt nyrefunksjon.

In vitro studier viser at rosiglitazon hovedsakelig metaboliseres via CYP2C8, men med et mindre bidrag via CYP2C9.

Siden rosiglitazon ikke hemmer CYP1A2, 2A6, 2C19, 2D6, 2E1, 3A eller 4A signifikant in vitro, er det liten sannsynlighet for signifikante metabolismerelaterte interaksjoner med substanser som metaboliseres via disse P450-enzymene. Rosiglitazon viste moderat hemming av CYP2C8 (IC50 18μM) og lite hemming av CYP2C9 (IC50 50μM) in vitro (se pkt. 4.5). En interaksjonsstudie utført in vivo med warfarin indikerte at rosiglitazon ikke interagerer med CYP2C9 substanser in vivo.

Eliminasjon

Total plasmaclearance for rosiglitazon er ca. 3 l/t og absolutt halveringstid er ca. 3 til 4 timer. Det finnes ikke data som indikerer en uventet akkumulering av rosiglitazon etter dosering én eller to ganger daglig. Utskillelsen skjer hovedsakelig via urin hvor anslagsvis 2/3 elimineres, mens ca. 25 % utskilles via fæces. Intakt substans utskilles ikke i urin eller fæces. Absolutt halveringstid ved bruk av radioaktiv måling var ca. 130 timer, noe som indikerer at utskillelsen av metabolittene er meget langsom. Det forventes akkumulering av metabolittene ved gjentatt dosering, særlig av hovedmetabolitten (para-hydroksy-sulfat) hvor man forventer en 8-dobling.

Spesielle pasientgrupper

Kjønn: Sammenstilte data for pasientpopulasjonen har i farmakokinetiske analyser ikke vist noen markert forskjell mellom kjønnene med hensyn til rosiglitazons farmakokinetikk.

Eldre: Sammenstilte data for pasientpopulasjonen har i farmakokinetiske analyser vist at alder ikke påvirket farmakokinetikken til rosiglitazon i signifikant grad.

Barn og ungdom: Populasjonsfarmakokinetiskanalyse som inkluderte 96 pediatriske pasienter mellom 10 og 18 år som veide 35 til 178 kg viser liknende gjennomsnittlig CL/F hos barn og unge som hos voksne. Individuell CL/F i den pediatriske populasjonen befant seg i det samme området som data for individuelle voksne. CL/F ser ut til å være uavhengig av alder, men øker med økt vekt i den pediatriske populasjonen.

Redusert leverfunksjon: Hos cirrhotiske pasienter med moderat (Child-Pugh B) nedsatt leverfunksjon, var ubundet C_maks og AUC henholdsvis to og tre ganger høyere enn hos normale individer. Variasjonen mellom individene var stor, AUC for ubundet substans varierte med 7 x AUC mellom pasientene.

Redusert nyrefunksjon: Det er ingen klinisk forskjell i farmakokinetikken til rosiglitazon hos pasienter med redusert nyrefunksjon eller hos kroniske dialysepasienter som har nådd siste stadium av en nyresykdom.

5.3. Prekliniske sikkerhetsdata

Bivirkninger observert i dyrestudier med mulig klinisk betydning er: Økning i plasmavolum ledsaget av en reduksjon av parametere for røde blodceller og økt vekt av hjertet. Det ble observert en økning av levervekt, plasma ALAT (bare hos hund) og en økning av fettvev. Lignende effekter er observert med andre tiazolidindioner.

I reproduksjonstoksiske studier har tilførsel av rosiglitazon til rotter som befinner seg midtveis eller sent i drektigheten ført til fosterdød og hemmet fosterutvikling. I tillegg hemmet rosiglitazon syntesen av ovarialt østradiol og progesteron, og reduserte plasmanivåene av disse hormonene, med påfølgende effekter på oestrus/reproduksjonssyklus og fertilitet (se pkt. 4.4).

I dyremodeller for familiær adenomatøs polypose (FAP) førte behandling med rosiglitazon, i doser 200 ganger høyere enn farmakologisk aktiv dose, til økt tumorforekomst i colon. Betydningen av denne observasjonen er ikke kjent. Derimot fremskyndet behandling med rosiglitazon differensiering og reversering av mutagene forandringer i humane coloncancer celler in vitro. Rosiglitazon var ikke gentoksisk i en serie av in vivo og in vitro gentoksiske studier, og det var ingen tegn til colontumorer etter behandling med rosiglitazon i livstidsstudier utført på to gnagerarter.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1. Fortegnelse over hjelpestoffer

Tablettkjerne:

natriumstivelseglykolat (type A)

hydroksypropylmetylcellulose

mikrokrystallinsk cellulose

laktosemonohydrat

magnesiumstearat.

Filmdrasjering:

hydroksypropylmetylcellulose 6cP

titandioksid (E171)

makrogol 3000

laktosemonohydrat

glyseroltriacetat

jernoksid rød (E172)

6.2. Uforlikeligheter

Ikke relevant.

6.3. Holdbarhet

2 år

6.4. Oppbevaringsbetingelser

Dette legemidlet krever ingen spesielle oppbevaringsbetingelser.

6.5. Emballasje (type og innhold)

Ugjennomsiktig blisterpakning (PVC/aluminium). 7, 28, 84, 90 eller 112 filmdrasjerte tabletter.

Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført.

6.6. Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

SmithKline Beecham Ltd, 980 Great West Road, Brentford, Middlesex, TW8 9GS, Storbritannia.

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

EU/1/00/137/010/NO-012/NO, EU/1/00/137/015/NO, EU/1/00/137/018/NO

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

MT-dato for første gang: 11. juli 2000

Siste fornyelse: 11. juli 2010

10. OPPDATERINGSDATO

26.05.2010