1. LEGEMIDLETS NAVN
Combivir 150 mg/300 mg tabletter, filmdrasjerte.
2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING
Hver filmdrasjerte tablett inneholder 150 mg lamivudin og 300 mg zidovudin.
For fullstendig liste over hjelpestoffer se pkt. 6.1.
3. LEGEMIDDELFORM
Tablett, filmdrasjert
Hvite til offwhite, kapselformede filmdrasjerte tabletter med delestrek, som er gravert med ”GXFC3” på begge sidene.
4. KLINISKE OPPLYSNINGER
4.1. Indikasjoner
Combivir er indisert som en del av antiretroviral kombinasjonsbehandling for behandling av humant immunsvikt virus (HIV)- infeksjon (se avsnitt 4.2).
4.2. Dosering og administrasjonsmåte
Behandlingen bør initieres av lege med erfaring i behandling av HIV-infeksjon.
Combivir kan gis med eller uten mat.
For å være sikker på at hele dosen administreres, bør tabletten(e) svelges hele. Dersom pasienten ikke er i stand til å svelge tabletter, kan tablettene knuses og tilsettes en liten mengde halvfast mat eller drikke. Dette skal svelges umiddelbart (se avsnitt 5.2).
Voksne og ungdommer som veier minst 30 kg: Anbefalt dosering av Combivir er én tablett to ganger daglig.
Barn som veier mellom 21 kg og 30 kg: Den anbefalte perorale dosen av Combivir er en halv tablett om morgenen og en hel tablett om kvelden.
Barn som veier fra 14 kg til 21 kg: Den anbefalte perorale dosen av Combivir er en halv tablett to ganger daglig.
Doseringsregimet for barn som veier 14-30 kg er hovedsakelig basert på farmakokinetisk modellering, og støttet av data fra kliniske studier der de individuelle komponentene lamivudin og zidovudin ble brukt. En farmakokinetisk overeksponering for zidovudin kan forekomme, og nøye sikkerhetsmonitorering er derfor anbefalt for disse pasientene. Om gastrointestinal intoleranse forekommer hos pasienter som veier 21 - 30 kg, kan et alternativt doseringsregime med en halv tablett tre ganger daglig benyttes som et forsøk på å bedre toleransen.
Combivir tabletter bør ikke brukes til barn som veier mindre enn 14 kg, siden dosene ikke kan justeres hensiktsmessig i forhold til barnets vekt. Til disse pasientene bør lamivudin og zidovudin gis som separate preparater i henhold til de foreskrevne doseringsanbefalingene for disse produktene. For disse pasientene og for pasienter som ikke kan svelge tabletter er orale miksturer av lamivudin og zidovudin tilgjengelige.
I tilfeller der seponering av behandling av ett av virkestoffene i Combivir eller dosereduksjon er nødvendig, er separate preparater av lamivudin og zidovudin tilgjengelige som tabletter/kapsler og mikstur.
Nedsatt nyrefunksjon: Lamivudin og zidovudin konsentrasjonene er forhøyet hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon på grunn av redusert clearance. Fordi dosejusteringer kan bli nødvendig, anbefales det at separate preparater med lamivudin og zidovudin gis til pasienter med nedsatt nyrefunksjon (kreatinin clearance ≤50 ml/min). Leger henvises til individuelle preparatomtaler for disse legemidlene.
Nedsatt leverfunksjon: Begrensede data fra pasienter med cirrhose viser at akkumulering av zidovudin kan oppstå hos pasienter med nedsatt leverfunksjon på grunn av redusert glukuronidering. Data fra pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon viser at lamivudins farmakokinetikk ikke signifikant påvirkes ved nedsatt leverfunksjon. Men fordi dosejustering kan være nødvendig anbefales separate preparater av lamivudin og zidovudin ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Leger henvises til individuelle preparatomtaler for disse legemidlene.
Dosejusteringer til pasienter med hematologiske bivirkninger: Dosejusteringer av zidovudin kan være nødvendig hvis hemoglobin nivået faller under 9 g/dl eller 5,59 mmol/l eller antallet nøytrofile granulocytter faller under 1,0 x 109 /l (se avsnitt 4.3 og 4.4). Fordi det ikke er mulig med dosejustering av Combivir må man bruke separate preparater med zidovudin og lamivudin. Leger henvises til individuelle preparatomtaler for disse legemidlene.
Dosering til eldre: Det er ingen spesifikke data tilgjengelig, men spesiell forsiktighet anbefales i denne aldersgruppen på grunn av aldersrelaterte endringer slik som nedsatt nyrefunksjon og endring i hematologiske parametre.
4.3. Kontraindikasjoner
Overfølsomhet overfor virkestoffene eller overfor et eller flere av hjelpestoffene.
Zidovudin er kontraindisert hos pasienter med unormalt lavt antall nøytrofile granulocytter (<0,75 x 109 /l), eller unormalt lavt hemoglobinnivå (<7,5 g/dl eller 4,65 mmol/l). Combivir er derfor kontraindisert hos disse pasientene (se avsnitt 4.4).
4.4. Advarsler og forsiktighetsregler
Advarslene og forsiktighetsreglene som gjelder for både lamivudin og zidovudin er inkludert i dette avsnittet. Det er ingen ytterligere forsiktighetsregler eller advarsler knyttet til kombinasjonen Combivir.
Det anbefales at separate preparater av lamivudin og zidovudin gis i de tilfellene hvor dosejustering er nødvendig (se avsnitt 4.2). I disse tilfellene må legen henvises til preparatomtalene for disse legemidlene.
Samtidig bruk av stavudin med zidovudin bør unngås (se avsnitt 4.5).
Opportunistiske infeksjoner: Pasienter som får Combivir eller andre antiretrovirale midler kan fortsatt utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner som en følge av HIV-infeksjon. Pasientene må derfor være under tett klinisk oppfølging av lege med erfaring i behandling av HIV-infeksjon.
Overføring av HIV: Pasienter må informeres om at nåværende antiretroviral behandling, inkludert Combivir, ikke er vist å forhindre risikoen for overføring av HIV til andre gjennom seksuell kontakt eller smitte via blod. Nødvendige forholdsregler må tas.
Hematologiske bivirkninger: Anemi, nøytropeni og leukopeni (vanligvis sekundært til nøytropeni) kan forventes å forekomme hos pasienter som får zidovudin. Dette forekom oftere ved høyere zidovudin doser (1200-1500 mg/dag) og hos pasienter med lave benmargsreserver før behandling, særlig ved fremskreden HIV-sykdom. Hematologiske parametre bør derfor følges nøye hos pasienter som behandles med Combivir (se avsnitt 4.3). Disse hematologiske effektene forekommer vanligvis først etter fire til seks ukers behandling. For pasienter med fremskreden symptomatisk HIV-sykdom, anbefales det generelt at det tas blodprøver minst annenhver uke de første tre månedene av behandlingen og deretter minst én gang i måneden.
Hematologiske bivirkninger forekommer sjeldent hos pasienter i tidlig stadium av HIV-sykdom. Avhengig av pasientens allmenntilstand kan blodprøver utføres sjeldnere, for eksempel hver måned til hver tredje måned. I tillegg kan dosejustering av zidovudin være nødvendig dersom alvorlig anemi eller benmargshemming forekommer under behandling med Combivir, eller til pasienter som har lite benmargsreserver, for eksempel hemoglobin <9 g/dl (5,59 mmol/l) eller nøytrofile granulocytter <1,0 x 109 /l (se avsnitt 4.2). Da dosejustering ikke er mulig med Combivir, bør separate preparater av lamivudin og zidovudin brukes. Leger henvises til individuelle preparatomtaler for disse legemidlene.
Pankreatitt: Tilfeller av pankreatitt har i sjeldne tilfeller forekommet hos pasienter behandlet med lamivudin og zidovudin. Det er imidlertid usikkert om disse tilfellene skyldtes den antiretrovirale behandlingen eller den underliggende HIV-infeksjonen. Behandlingen med Combivir skal avsluttes umiddelbart dersom kliniske tegn, symptomer eller laboratorieverdier kan gi mistanke om pankreatitt.
Laktacidose: laktacidose, vanligvis assosiert med hepatomegali og hepatisk steatose, har vært rapportert ved bruk av nukleosidanaloger. Tidlige symptomer (symptomatisk hyperlaktatemi) inkluderer godartede fordøyelsessymptomer (kvalme, oppkast og magesmerter), uspesifikt illebefinnende, manglende appetitt, vekttap, respirasjonssymptomer (rask og/eller dyp pust) eller neurologiske symptomer (inkludert motorisk svekkelse). Laktacidose har høy dødelighet og kan assosieres med pankreatitt, leversvikt eller nyresvikt. Laktacidose oppstod vanligvis etter noen få eller flere måneders behandling. Behandling med nukleosidanaloger bør avbrytes hvis det er symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktacidose, progressiv hepatomegali, eller rask økning i aminotransferasenivå. Forsiktighet må utvises ved administrering av nukleosidanaloger til pasienter (spesielt overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leversykdom og hepatisk steatose (inkludert visse legemidler og alkohol). Pasienter som samtidig er smittet med hepatitt C og som behandles med alfa-interferon og ribavirin kan utgjøre en spesiell fare. Pasienter med økt risiko bør følges nøye. |
Mitokondriell dysfunksjon: Nukleosid- og nukleotidanaloger har in vitro og in vivo vist å forårsake mitokondriell skade i variabel grad. Det har vært rapportert mitokondriell dysfunksjon hos HIV-negative spedbarn som in utero og/eller post-natalt ble eksponert for nukleosidanaloger. Rapporterte bivirkninger er hovedsakelig hematologiske sykdommer (anemi, nøytropeni), metabolske sykdommer (hyperlaktatemi, forhøyet nivå av lipase). Disse hendelsene er ofte forbigående. Noen senere innsettende nevrologiske sykdommer har blitt rapportert (høyt blodtrykk, krampetrekninger, unormal oppførsel). Det er for nåværende ikke kjent om de nevrologiske sykdommene er forbigående eller permanente. Et hvert barn som in utero blir eksponert for nukleosid- og nukleotidanaloger, også HIV-negative barn, bør følges opp klinisk og med laboratorieverdier, og de bør grundig undersøkes for mulig mitokondriell dysfunksjon ved relevante tegn eller symptomer. Disse funnene har ingen innvirkning på nåværende nasjonale anbefalinger for bruk av antiretroviral behandling til gravide kvinner for å unngå vertikal overføring av HIV.
Lipodystrofi: Antiretroviral kombinasjonsterapi er blitt assosiert med redistribusjon av kroppsfett (lipodystrofi) hos HIV-pasienter. Langtidskonsekvenser av disse hendelsene er ikke kjent. Kunnskap om mekanismen er ufullstendig. Det er hypoteser om sammenheng mellom innvollslipomatose og proteasehemmere (PI), og lipoatrofi og nukleoside reverstranskriptase hemmere (NRTI). Høyere risiko for lipodystrofi er assosiert med individuelle faktorer slik som høyere alder, og med legemiddelrelaterte faktorer slik som lenger varighet av antiretroviral behandling og tilhørende metabolske forstyrrelser. Klinisk undersøkelse bør inkludere undersøkelse for fysiske tegn på fettredistribusjon. Måling av fastende serumlipid og blodglukose bør overveies. Lipidforstyrrelser bør håndteres klinisk hensiktsmessig (se avsnitt 4.8).
Immunt reaktiveringssyndrom: Hos HIV-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART), kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå og medføre alvorlige kliniske tilstander, eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner har særlig vært sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling. Relevante eksempler er cytomegalovirus retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jiroveci pneumonier (tidligere kjent som Pneumocystis carinii pneumonier). Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes.
Leversykdom: Om lamivudin brukes samtidig for behandling av HIV og HBV, er ytterligere informasjon relatert til bruken av lamivudin i behandling av hepatitt B infeksjon tilgjengelig i SPC for Zeffix.
Sikkerheten og effekten av zidovudin har ikke blitt etablert hos pasienter med signifikant underliggende leversykdom.
Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har en økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale legemidler mot hepatitt B eller C, vennligst også referer til relevant produktinformasjon for disse legemidlene.
Om Combivir seponeres hos pasienter med samtidig hepatitt B-virusinfeksjon, anbefales det periodisk monitorering av både leverfunksjonstester og markører for HBV replikasjon i 4 måneder, ettersom seponering av lamivudin kan resultere i en akutt forverring av hepatitt.
Pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkludert kronisk aktiv hepatitt, har en økt forekomst av unormal leverfunksjon med antiretroviral kombinasjonsterapi, og må monitoreres etter standard praksis. Hvis det er tegn på forverring av leversykdom hos slike pasienter, må det vurderes opphold eller seponering av behandlingen.
Pasienter med samtidig hepatitt C-virusinfeksjon: Samtidig bruk av ribavirin med zidovudin er ikke anbefalt på grunn av en økt risiko for anemi (se avsnitt 4.5).
Osteonekrose: Selv om det anses å være flere etiologiske faktorer (inkludert kortikosteroidbruk, alkoholinntak, alvorlig immunsuppresjon, høyere kroppsmasseindeks), er osteonekrose rapportert i særlig grad hos pasienter med fremskreden HIV-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Pasienter bør rådes til å kontakte lege hvis de opplever leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer.
4.5. Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon
Da Combivir inneholder lamivudin og zidovudin kan enhver interaksjon som er sett med hvert av disse stoffene forekomme for Combivir. Sannsynligheten for metabolske interaksjoner med lamivudin er lav på grunn av begrenset metabolisme og plasmaprotein binding, samt nesten fullstendig renal clearance. Zidovudin elimineres hovedsakelig ved hepatisk konjugering til en inaktiv glukuronid metabolitt. Legemidler som hovedsakelig elimineres ved hepatisk metabolisme, særlig via glukuronidering, kan ha potensialet til å hemme metabolismen av zidovudin. Listen over interaksjoner nedenfor skal ikke oppfattes som fullstendig, men den presenterer legemiddelgrupper hvor forsiktighet bør utvises.
Metabolisme av lamivudin og zidovudin involverer ikke CYP3A, og interaksjon med legemidler som metaboliseres av dette systemet (for eksempel proteasehemmere) er derfor lite sannsynlig.
Interaksjoner relevante for lamivudin
Mulighet for interaksjon med andre legemidler som gis sammen med Combivir bør vurderes, særlig når hovedvei for eliminasjon er aktiv renal sekresjon via kationtransportsystemet, for eksempel trimetoprim. Nukleosidanalogene (for eksempel zidovudin, didanosid og zalcitabin) og andre legemidler (for eksempel ranitidin, cimetidin) elimineres kun delvis via denne mekanismen og ble vist å ikke interagere med lamivudin.
Administrasjon av trimetoprim/sulfametoksazol 160 mg/800 mg gir 40 % økning i lamivudin eksponering, p.g.a. trimetoprim komponenten; sulfametoksazol komponenten interagerte ikke. Med mindre pasienten har nedsatt nyrefunksjon, er imidlertid ikke dosejustering nødvendig (se avsnitt 4.2). Lamivudin har ingen effekt på farmakokinetikken til trimetoprim eller sulfametoksazol. Når samtidig bruk er nødvendig må pasienten monitoreres klinisk. Samtidig administrasjon av Combivir sammen med høye doser trimetoprim-sulfametoksazol i behandling av Pneumocystis jiroveci pneumonier (tidligere kjent som Pneumocystis carinii pneumonier [PCP]) og toksoplasmose bør unngås.
Samtidig administrasjon av lamivudin med intravenøs ganciklovir eller foscarnet er ikke anbefalt.
Interaksjoner relevante for zidovudin
Begrensede data tyder på at samtidig inntak av zidovudin og rifampicin reduserer zidovudins AUC med 48 % ± 34 %. Den kliniske betydningen av dette er imidlertid ukjent. Endring av zidovudindosen i denne situasjonen har ikke blitt evaluert formelt.
Begrensede data indikerer at probenecid forlenger den gjennomsnittlige halveringstiden og øker AUC i plasma for zidovudin ved å redusere glukuronideringen. Renal utskillelse av glukuronidet (og muligens også zidovudin) reduseres ved tilstedeværelse av probenecid. Pasienter som får begge legemidlene bør monitoreres nøye for hematologisk toksisitet.
Fenytoin-nivået i blod har vært rapportert å være lavt hos noen pasienter som behandles med zidovudin, mens hos en pasient ble forhøyet nivå notert. Disse observasjonene indikerer at fenytoinkonsentrasjonen bør følges nøye hos pasienter som får Combivir og fenytoin.
En farmakokinetikkstudie med samtidig inntak av zidovudin og atovakvon tabletter viste reduksjon i zidovudinclearance etter oral dosering, som førte til en 35 % ± 23 % økning i zidovudins plasma-AUC. Interaksjonsmekanismen er ukjent, og siden høyere atovakvonkonsentrasjoner kan oppnås med atovakvon suspensjon er det mulig at større endringer i zidovudins AUC-verdier kan induseres når atovakvon gis som en suspensjon. Da det kun er begrensede data tilgjengelig, er den kliniske betydning av dette ukjent.
Valproinsyre, flukonazol eller metadon som gis samtidig med zidovudin er vist å øke zidovudins AUC, med en tilsvarende reduksjon i clearance. Da det kun foreligger begrensede data, er den kliniske betydningen ikke kjent. Om zidovudin brukes samtidig med enten valproinsyre, flukonazol eller metadon, bør pasienten monitoreres nøye for mulig zidovudintoksisitet.
Kombinasjonen av zidovudin og stavudin er antagonistisk in vitro, og derfor bør samtidig bruk av stavudin med Combivir unngås (se avsnitt 4.4).
Forverring av anemi på grunn av ribavirin har blitt rapportert når zidovudin er en del av regimet som brukes for å behandle HIV, selv om den eksakte mekanismen gjenstår å bli kartlagt. Samtidig bruk av ribavirin med zidovudin er ikke anbefalt på grunn av en økt risiko for anemi (se avsnitt 4.4). Det bør vurderes om zidovudin skal erstattes i et antiretroviralt kombinasjonsbehandlingsregime, om dette allerede er etablert. Dette vil spesielt være viktig hos pasienter som tidligere har fått anemi indusert av zidovudin.
Samtidig behandling, og særlig akutt behandling, med potensielt nefrotoksiske eller benmargshemmende legemidler (f. eks. systemisk pentamidin, dapson, pyrimetamin, trimetoprim-sulfametoksazol, amfotericin, flucytosin, ganciklovir, interferon, vinkristin, vinblastin og doksorubicin) kan også øke risikoen for bivirkninger av zidovudin. Nyrefunksjon og hematologiske verdier bør følges nøye dersom samtidig bruk av Combivir og noen av disse legemidlene er nødvendig, og ved behov bør dosen reduseres for en eller flere av disse legemidlene.
Fordi noen pasienter som får Combivir fremdeles kan utvikle opportunistiske infeksjoner, kan samtidig bruk av profylaktisk antimikrobiell behandling vurderes. Begrensede data fra kliniske studier indikerer ingen signifikant økt risiko for bivirkninger av zidovudin med trimetoprim-sulfametoksazol (se informasjon om interaksjon ovenfor relatert til lamivudin og trimetoprim-sulfametoksazol), pentamidin i aerosol, pyrimetamin og aciklovir ved profylaktiske doser.
Klaritromycin tabletter reduserer absorpsjonen av zidovudin. Dette kan unngås ved å gi Combivir og klaritromycin med minst 2 timers mellomrom.
4.6. Graviditet og amming
Graviditet: Sikkerhet ved bruk av lamivudin under graviditet er ikke klarlagt. Det er ingen data tilgjengelig for kombinasjonsbehandling med lamivudine og zidovudine hos mennesker eller dyr (se også avsnitt 5.3). Bruk av zidovudin alene hos gravide kvinner, med påfølgende behandling av det nyfødte barnet, har vist seg å redusere antallet overføringer av HIV fra mor til foster. Slike data er imidlertid ikke tilgjengelige for lamivudin.
Hos mennesker var, i samsvar med passiv overgang av lamivudin over placenta, serumkonsentrasjonen av lamivudin hos nyfødte lik som hos moren og i navlestreng ved fødselen.
Zidovudin ble målt i plasma og ga tilsvarende resultater som de som ble observert for lamivudin (se avsnitt 5.2).
Fordi virkestoffene i Combivir kan hemme cellulær DNA-replikasjon vil enhver bruk, særlig i første trimester av graviditeten, utgjøre en potensiell risiko for fosteret. Som følge av dette skal administrasjon av Combivir ved graviditet kun vurderes dersom forventet fordel oppveier en hver mulig risiko.
Kvinner som vurderer å bruke Combivir under graviditet bør informeres om funnene fra dyrestudier vedrørende karsinogenisitet og mutagenisitet (se avsnitt 5.3).
Hos menn har ikke zidovudin vist å påvirke antall sædceller, morfologi eller motilitet.
Amming: Både lamivudin og zidovudin går over i morsmelk i samme konsentrasjoner som de som er funnet i serum. Det anbefales at mødre som behandles med Combivir avstår fra amming. Det anbefales at HIV-infiserte kvinner ikke under noen omstendigheter ammer sine spedbarn, for å unngå overføring av HIV.
4.7. Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner
Ingen studier om påvirkning av evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner er gjort.
4.8. Bivirkninger
Bivirkninger har vært rapportert ved HIV-behandling med lamivudin og zidovudin alene eller i kombinasjon. For mange av disse er det usikkert om de skyldes lamivudin, zidovudin, det store antall legemidler som brukes i behandlingen av HIV-sykdom, eller er et resultat av den underliggende sykdomsprosessen.
Fordi Combivir inneholder lamivudin og zidovudin, kan type og alvorlighetsgrad av bivirkningene assosiert med hver av komponentene forventes. Det er ikke noe som tyder på økt toksisitet etter samtidig administrasjon av de to komponentene.
Tilfeller av laktacidose, i noen tilfeller fatal, vanligvis assosiert med alvorlig hepatomegali og hepatisk steatose, har vært rapportert ved bruk av nukleosidanaloger (se avsnitt 4.4).
Antiretroviral kombinasjonsterapi er blitt assosiert med redistribusjon av kroppsfett (lipodystrofi) hos HIV-pasienter, inkludert tap av underhudsfett perifert og i ansiktet, økt intra-abdominalt og innvolls fett, bryst hypertrofi og dorsocervikal fettakkumulering (”buffalo hump”).
Antiretroviral kombinasjonterapi er assosiert med metabolske abnormaliteter slik som hypertriglyseridemi, hyperkolesterolemi, insulinresistens, hyperglykemi og hyperlaktatemi (se avsnitt 4.4 ).
Hos HIV-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART), kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske infeksjoner oppstå (se avsnitt 4.4).
Tilfeller av osteonekrose er rapportert, særlig hos pasienter med generelt kjente risikofaktorer, fremskreden HIV-sykdom eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Hyppigheten av dette er ikke kjent (se avsnitt 4.4).
Lamivudin:
Bivirkninger som kan anses å ha en mulig sammenheng med behandlingen er listet opp under, etter kroppssystem, organ klassifisering og absolutt frekvens. Frekvens er definert som svært vanlig (≥1/10), vanlig (≥1/100 til <1/10), mindre vanlig (≥1/1000 til <1/100), sjelden (≥1/10 000 til <1/1000) og svært sjelden (<1/10 000). Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.
Sykdommer i blod og lymfatiske organer
Mindre vanlige: Nøytropeni og anemi (begge i noen tilfeller alvorlig), trombocytopeni
Svært sjeldne: Aplasi av røde blodlegemer
Nevrologiske sykdommer
Vanlige: Hodepine, søvnløshet
Svært sjeldne: Perifer neuropati (eller parestesi)
Sykdommer i i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum
Vanlige: Hoste, nesesymptomer
Gastrointestinale sykdommer
Vanlige: Kvalme, oppkast, abdominalsmerter eller kramper, diaré
Sjeldne: Pankreatitt, økning i serumamylase
Sykdommer i lever og galleveier
Mindre vanlige: Forbigående økning i leverenzymer (ASAT, ALAT)
Sjeldne: Hepatitt
Hud -og underhudssykdommer
Vanlige: Utslett, alopeci
Sykdommer i muskler, bindevev og skjelett
Vanlige: Artralgi, muskelsykdommer
Sjeldne: Rabdomyolyse
Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet
Vanlige: Tretthet, utilpasshet, feber
Zidovudin:
Bivirkningsprofilen er den samme for voksne og ungdommer. De mest vanlige alvorlige bivirkningene er anemi (som kan føre til behov for blodoverføring), nøytropeni og leukopeni. Disse forekom oftere ved høye doser (1200-1500 mg/dag) og hos pasienter med fremskreden HIV-sykdom (særlig med lave benmargsreserver før behandling), og spesielt hos pasienter med CD4-tall mindre enn 100/mm3 (se avsnitt 4.4).
Tilfellene av nøytropeni var også økt hos pasientene der antall nøytrofile granulocytter, hemoglobinnivå og serumvitamin B12-nivå var lave ved starten av zidovudin behandling.
Bivirkninger som kan anses å ha en mulig sammenheng med behandlingen er listet opp under, etter kroppssystem, organ klassifisering og absolutt frekvens. Frekvens er definert som svært vanlig (≥1/10), vanlig (≥1/100 til <1/10), mindre vanlig (≥1/1000 til <1/100), sjelden (≥1/10 000 til <1/1000) og svært sjelden (<1/10 000). Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.
Sykdommer i blod og lymfatiske organer
Vanlige: Anemi, nøytropeni og leukopeni
Mindre vanlige: Trombocytopeni og pancytopeni (med benmargshypoplasi)
Sjeldne: Aplasi av røde blodlegemer
Svært sjeldne: Aplastisk anemi
Stoffskifte -og ernæringsbetingede sykdommer
Sjeldne: Laktacidose uten hypoksemi, anoreksi
Psykiatriske lidelser
Sjeldne: Angst og depresjon
Nevrologiske sykdommer
Svært vanlige: Hodepine
Vanlige: Svimmelhet
Sjeldne: Søvnløshet, parestesi, søvnighet, konsentrasjonvansker, kramper
Hjertesykdommer
Sjeldne: Kardiomyopati
Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum
Mindre vanlige: Dyspné
Sjeldne: Hoste
Gastrointestinale sykdommer
Svært vanlige: Kvalme
Vanlige: Oppkast, abdominalsmerter og diaré
Mindre vanlige: Flatulens
Sjeldne: Pigmentering av slimhinne i munnen, smaksforandring og dyspepsi. Pankreatitt
Sykdommer i lever og galleveier
Vanlige: Økning av leverenzym- og bilirubin-nivå i blod
Sjeldne: Leverforstyrrelser som alvorlig hepatomegali med steatose
Hud -og underhudssykdommer
Mindre vanlige: Utslett og pruritus
Sjeldne: Pigmentering av negl og hud, urtikaria, svetting
Sykdommer i muskler, bindevev og skjelett
Vanlige: Myalgi
Mindre vanlige: Myopati
Sykdommer i nyre og urinveier
Sjeldne: Hyppig urinering
Lidelser i kjønnsorganer og brystsykdommer
Sjeldne: Gynekomasti
Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjons-stedet
Vanlige: Illebefinnende
Mindre vanlige: Feber, generelle smerter og asteni
Sjeldne: Frysninger, brystsmerter og influensalignende symptomer
De tilgjengelige dataene fra både placebokontrollerte og åpne studier antyder at forekomsten av kvalme og andre hyppig rapporterte kliniske bivirkninger avtar konsekvent over tid i løpet av de første behandlingsukene med zidovudin.
4.9. Overdosering
Det er begrenset erfaringen med overdosering av Combivir. Ingen spesielle symptomer eller tegn har blitt sett etter akutt overdosering med zidovudin eller lamivudin bortsett fra de som er oppført som bivirkninger. Ingen dødsfall ble observert og alle pasientene kom seg igjen.
Hvis overdosering inntreffer bør pasienten overvåkes med tanke på toksisitet (se avsnitt 4.8) og nødvendig standard støttebehandling gis. Siden lamivudin er dialyserbar, kan kontinuerlig hemodialyse forsøkes i behandling av overdosering, men dette er ikke undersøkt. Hemodialyse og peritoneal dialyse synes å ha begrenset effekt på eliminasjon av zidovudin men øker eliminasjonen av glukuronidmetabolitten. For flere detaljer henvises leger til preparatomtalene for lamivudin og zidovudin.
5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER
5.1. Farmakodynamiske egenskaper
Farmakoterapeutisk gruppe: Antivirale midler for behandling av HIV-infeksjoner, kombinasjoner,
ATC-kode J05AR01
Lamivudin og zidovudin er nukleosidanaloger som har aktivitet mot HIV. I tillegg har lamivudin aktivitet mot hepatitt B-virus (HBV). Begge legemidlene metaboliseres intracellulært til deres aktive enheter, henholdsvis lamivudin-5’-trifosfat (TP) og zidovudin-5’-TP. Deres hovedvirkningsmekanisme er kjedeterminering av viral revers-transkripsjon. Lamivudin-TP og zidovudin-TP har selektiv hemmende effekt på HIV-1 og HIV-2 replikasjon in vitro; lamivudin er også aktiv mot zidovudin-resistente kliniske isolater av HIV. Lamivudin viser i kombinasjon med zidovudin synergistisk anti-HIV aktivitet mot kliniske isolater i cellekulturer.
HIV-1 resistens mot lamivudin involverer utvikling av en M184V aminosyreforandring nær aktivitetssenteret for viral revers-transkriptase (RT). Denne varianten oppstår både in vitro og i HIV-1 infiserte pasienter som får lamivudin-inneholdende antiretroviral behandling. M184V mutanter viser sterkt redusert følsomhet for lamivudin og viser forminsket viral replikasjonsevne in vitro. In vitro studier indikerer at zidovudin-resistente virus isolater kan bli følsomme for zidovudin når de samtidig utvikler resistens mot lamivudin. Klinisk relevans av slike funn er allikevel ikke godt definert.
In vitro data antyder at å fortsette med lamivudin i antiretroviralt regime til tross for utviklingen av M184V kan gi gjenværende antiretroviral aktivitet (trolig ved nedsatt replikasjonskapasitet, såkalt viral fitness). Den kliniske relevansen av disse funnene er ikke etablert. De kliniske dataene som er tilgjengelige er riktignok svært begrensede, og utelukker enhver pålitelig konklusjon på feltet. Under alle omstendigheter bør initiering med følsomme nukleosid reverstranskriptasehemmere alltid foretrekkes fremfor å beholde behandling med lamivudin. Fortsatt behandling med lamivudin til tross for tilsynekomst av M184V mutasjon bør derfor kun vurderes i tilfeller der ingen andre aktive nukleosid reverstranskriptasehemmere er tilgjengelige.
Kryssresistens med hensyn på M184V RT er begrenset innen nukleosidhemmer gruppen av antiretrovirale midler. Zidovudin og stavudin opprettholder sine antiretrovirale aktiviteter mot lamivudin-resistente HIV-1. Abakavir opprettholder sin antiretrovirale aktivitet mot lamivudin-resistente HIV-1, og maskerer kun M184V mutasjonen. M184V RT mutanten viser en <4 ganger senkning i følsomhet mot didanosin og zalcitabin; den kliniske betydningen av disse funnene er ukjent. In vitro følsomhetstesting har ikke blitt standardisert og resultater kan variere ut fra metodologiske faktorer.
Lamivudin viser lav cytotoksisitet overfor perifere blodlymfocytter, etablerte lymfocytter og monocytt-makrofage cellelinjer, og overfor flere benmargsstamceller in vitro. Resistens overfor tymidin-analoger (hvor zidovudin er en) er vel beskrevet og vises ved trinnvis akkumulering av opp til seks spesifikke mutasjoner i HIV-reverstrankriptase kodon 41, 67, 70, 210, 215 og 219. Virus erverver fenotypisk resistens mot tymidin-analogene gjennom kombinasjon av mutasjoner i kodon 41 og 215, eller ved akkumulering av minst fire av de seks mutasjonene. Disse tymidin-analoge mutasjonene alene forårsaker ikke høyt nivå av kryssresistens mot noen av de andre nukleosidanalogene, noe som tillater påfølgende bruk av en av de andre godkjente reverstranskriptase hemmere.
To mønstere av resistensmutasjoner overfor mange legemidler, det første beskrives med mutasjon i HIV-reverstranskriptase i kodon 62, 75, 77, 116 og 151 og det andre involverer en T69S mutasjon pluss et 6-basepar føyd inn i samme posisjon, resulterer i en fenotypisk resistens mot AZT så vel som mot andre godkjente nukleoside reverstranskriptase hemmere. Hver av disse to mønstrene av multinukleoside resistens mutasjoner begrenser i stor gran fremtidige terapeutiske muligheter.
Klinisk erfaring
I kliniske forsøk har lamivudin i kombinasjon med zidovudin vist å redusere HIV-1 viral mengde og øke CD4-celle tall. Kliniske endepunktsdata indikerer at lamivudin i kombinasjon med zidovudin, resulterer i en signifikant reduksjon i risiko for sykdomsutvikling og mortalitet.
Lamivudin og zidovudin har blitt mye brukt som komponenter i antiretroviral kombinasjonsbehandling med andre retrovirale midler av samme gruppe (nukleoside reverstranskriptasehemmere) eller andre grupper (proteasehemmere, ikke-nukleoside reverstranskriptasehemmere).
Multippel antiretroviral terapi som inneholder lamivudin har vist seg å være effektivt hos pasienter som ikke tidligere har vært behandlet med antiretrovirale midler, likeså hos pasienter som viser virus med M184V mutasjoner.
Bevis fra kliniske studier viser at lamivudin pluss zidovudin forsinker tilsynekomst av zidovudin resistente isolater i individer som ikke tidligere har fått antiretroviral behandling. Individer som får lamivudin og zidovudin med eller uten ytterligere antiretrovirale terapier, og som allerede har M184V mutant virus, opplever også en forsinkelse i utvikling av mutasjoner som kan gi resistens mot zidovudin eller stavudin (thymidin analoge mutasjoner; TAM).
Sammenhengen mellom in vitro følsomhet av HIV overfor lamivudin og zidovudin og klinisk respons mot behandling som inneholder lamivudin/zidovudin fortsetter å være under utforskning.
Ved en dose på 100 mg en gang daglig har lamivudin også vist seg å være effektiv i behandlingen av voksne pasienter med kronisk HBV-infeksjon (for detaljer om kliniske studier, se forskrivnings informasjon for Zeffix). Allikevel har behandling av HIV-infeksjon kun vist seg å være effektiv med en daglig dose på 300 mg (i kombinasjon med andre retrovirale midler).
Lamivudin har ikke blitt spesielt undersøkt hos HIV-pasienter som samtidig er smittet med HBV.
5.2. Farmakokinetiske egenskaper
Absorpsjon: Lamivudin og zidovudin absorberes godt fra mage-tarmkanalen. Biotilgjengeligheten av oral lamivudin hos voksne er normalt mellom 80–85 % og for zidovudin 60–70 %.
En bioekvivalensstudie har sammenlignet Combivir med lamivudin 150 mg og zidovudin 300 mg gitt samtidig. Innvirkningen av samtidig matinntak på grad og hastighet av absorpsjon ble også studert. Combivir viste seg å være bioekvivalent med lamivudin 150 mg og zidovudin 300 mg gitt som separate tabletter til fastende.
Etter administrering av én dose Combivir til friske frivillige, var gjennomsnittlige (CV) lamivudin og zidovudin Cmaks verdier henholdsvis 1,6 μg/ml (32 %) og 2,0 μg/ml (40 %), og tilsvarende verdier for AUC var henholdsvis 6,1 μg.t/ml (20 %) og 2,4 μg.t/ml (29 %). Median (område) tidsverdi tmaks for lamivudin og zidovudin var henholdsvis 0,75 (0,50-2,00) timer og 0,50 (0,25–2,00) timer. Graden av lamivudin og zidovudin absorpsjon (AUC∞) og estimert halveringstid etter administrasjon av Combivir sammen med mat var tilsvarende som hos fastende, selv om graden av absorpsjon (Cmaks, tmaks) var forsinket. Basert på disse data kan Combivir tas med eller uten mat.
Administrering av knuste tabletter sammen med en liten mengde halvfast mat eller drikke forventes ikke å ha innvirkning på den farmasøytiske kvaliteten, og det forventes derfor heller ikke innvirkning på den kliniske effekten. Denne konklusjonen er basert på farmakokinetiske og fysiokjemiske data som forutsetter at pasienten knuser og overfører 100 % av tabletten og inntar dette umiddelbart.
Distribusjon: Intravenøse studier med lamivudin og zidovudin har vist at gjennomsnittlig distribusjonsvolum er henholdsvis 1,3 og 1,6 l/kg. Lamivudin har lineær kinetikk innenfor det terapeutiske doseområdet og viser begrenset binding til det viktige plasmaproteinet albumin (<36 % til serumalbumin in vitro). For zidovudin er plasmaproteinbindningen 34 % til 38 %. Interaksjon som involverer binding eller fortregning er ikke sannsynlig for Combivir.
Data viser at lamivudin og zidovudin penetrerer sentralnervesystemet (CNS) og går over i cerebrospinalvæsken (CSF). Gjennomsnittlig forhold mellom CSF/serum nivå av lamivudin og zidovudin konsentrasjonene 2–4 timer etter oral administrasjon var henholdsvis omtrent 0,12 og 0,5. Den sanne grad av CNS penetrasjon av lamivudin eller sammenhengen med noen klinisk effekt er ukjent.
Metabolisme: Lamivudin utskilles i mindre grad via metabolisme. Lamivudin utskilles hovedsakelig uforandret via nyrene. Det er liten sannsynlighet for metabolske interaksjoner med lamivudin på grunn av liten grad av hepatisk metabolisme (5-10 %) og lav proteinbindingsgrad.
Zidovudin-5’-glukuronid er hovedmetabolitten for zidovudin i både plasma og urin, og utgjør ca. 50-80 % av administrert dose som elimineres via nyrene. 3’-amino-3’-deoksitymidin (AMT) har vært identifisert som en metabolitt av zidovudin etter intravenøs administrering.
Eliminasjon: Den observerte halveringstid for lamivudins eliminasjon er 5 til 7 timer. Gjennomsnittlig systemisk clearance av lamivudin er ca. 0,32 l/t/kg, med hovedsakelig renal utskillelse (>70 %) via kationtransportsystemet. Studier på pasienter med nedsatt nyrefunksjon viser at eliminasjonen av lamivudin påvirkes av renal dysfunksjon. Dose reduksjon anbefales til pasienter med creatinin clearance ≤50 ml/min (se avsnitt 4.2).
I studier med intravenøst zidovudin var gjennomsnittlig terminal halveringstid i plasma 1,1 time og gjennomsnittlig systemisk clearance 1,6 l/t/kg. Renal clearance for zidovudin er estimert til 0,34 l/t/kg, hvilket indikerer glomerulær filtrasjon og aktiv tubulær sekresjon i nyrene. Zidovudin konsentrasjoner er økt hos pasienter med alvorlig nyresvikt.
Farmakokinetikk hos barn: Hos barn som er eldre enn 5-6 måneder er zidovudins farmakokinetiske profil liknende som hos voksne. Zidovudin absorberes godt fra tarmen, og ved alle dosenivå som ble studert hos voksne og barn var biotilgjengeligheten mellom 60-74 % med et gjennomsnitt på 65 %. Cssmaks nivå var 4,45 μM (1,19 μg/ml) etter en dose på 120 mg zidovudin (i løsning)/m2 av kroppens overflateareal og 7,7 μM (2,06 μg/ml) ved 180 mg/m2 av kroppens overflateareal. Dosering på 180 mg/m2 fire ganger daglig til barn ga liknende systemisk eksponering (24 timer AUC 40,0 timer μM eller 10,7 timer μg/ml) som doser på 200 mg seks ganger daglig hos voksne (40,7 timer μM eller 10,9 timer μg/ml).
Hos seks HIV-infiserte barn fra 2 til 13 år ble zidovudins farmakokinetikk i plasma evaluert mens personene fikk 120 mg/m2 zidovudin tre ganger daglig, og igjen etter å ha endret til 180 mg/m2 to ganger daglig. Systemisk eksponering (daglig AUC og Cmaks) i plasma fra regimet med dosering 2 ganger daglig syntes å være ekvivalent med de som fikk den samme totale daglige dosen gitt i tre oppdelte doser [Bergshoeff, 2004].
Generelt er lamivudins farmakokinetikk hos barn liknende som for voksne. Den absolutte biotilgjengeligheten (omtrent 55-65 %) var imidlertid redusert hos barn under 12 år. I tillegg var systemiske clearanceverdier høyere for yngre pasienter og ble lavere ved høyere alder, og nådde voksent nivå ved 12 års-alderen. På grunn av disse forskjellene er anbefalt dose av lamivudin til barn (over 3 måneder og som veier mindre enn 30 kg) 4 mg/kg to ganger daglig. Denne dosen vil gi en gjennomsnittlig AUC0-12 i området fra ca. 3800 til 5300 ng.t/ml. Nyere funn tyder på at eksponering hos barn <6 år kan være redusert med omtrent 30 % sammenliknet med andre aldersgrupper. Ytterligere data som undersøker dette er forestående. Nåværende tilgjengelig data antyder ikke at lamivudin er mindre effektivt i denne aldersgruppen.
Farmakokinetikk hos gravide: Lamivudins og zidovudins farmakokinetikk var den samme som hos ikke-gravide kvinner.
5.3. Prekliniske sikkerhetsdata
Klinisk relevante effekter av kombinasjonen av lamivudin og zidovudin er anemi, nøytropeni og leukopeni.
Verken lamivudin eller zidovudin er mutagene i bakterietester, men som for mange andre nukleosidanaloger, viste de aktivitet i in vitro tester på pattedyr, slik som muse-lymfomtesten.
Lamivudin har ikke vist gentoksisitet i in vivo studier ved doser som ga plasmakonsentrasjoner opptil 40–50 ganger høyere enn kliniske plasmanivåer. Zidovudin viste klastogene effekter etter gjentatte orale doser i en mikronukleustest i mus. Hos AIDS-pasienter som får zidovudin behandling har perifere blodlymfocytter også vist et høyere antall kromosombrudd.
En pilotstudie har vist at zidovudin inkorporeres i leukocyttenes DNA hos voksne, inkludert gravide kvinner, som tar zidovudin som behandling mot HIV-1-infeksjon, eller for å forebygge overføring av virus fra mor til barn. Zidovudin ble også inkorporert i leukocyttenes DNA i blod fra navlestreng hos spebarn fra zidovudin-behandlede mødre. En transplacental gentoksisitetsstudie gjennomført på aper sammenliknet zidovudin alene med kombinasjonen av zidovudin og lamivudin ved human-ekvivalente eksponeringer. Studien viste at fostre eksponert in utero for kombinasjonen opprettholdt et høyere nivå av nukleosid analogt-DNA inkorporert i multiple føtale organer, og beviste at telomerer forkortes mer enn hos dem eksponert for zidovudin alene. Den kliniske betydningen av disse funnene er ukjent.
Det karsinogene potensialet av en kombinasjon av lamivudin og zidovudin er ikke undersøkt.
I langtids karsinogensitetsstudier på rotter og mus viste ikke lamivudin noe karsinogent potensiale.
I orale karsinogenitetsstudier med zidovudin til mus og rotter ble det observert senforekomster av vaginale epiteltumorer. En senere studie av intravaginal karsinogenisitet bekrefter hypotesen om at langvarig lokal eksponering av gnagerens vaginal-epitel med høye konsentrasjoner av umetabolisert zidovudin i urin ga vaginale tumorer. Det var ingen andre zidovudinrelaterte tumorer i noen av kjønnene hos noen av artene som ble undersøkt.
I tillegg er to studier på transplacental karosinogenisitet utført på mus. I en av studiene, utført av US National Cancer Institute, ble maksimal tolererte doser zidovudin gitt til drektige mus fra dag 12 til 18 i drektighetsperioden. Et år etter fødselen var det en økning in antallet tumorer i lunger, lever og hunnens reproduksjonskanal i avkommet som var eksponert for den høyeste dosen (420 mg/mg kroppsvekt).
I en annen studie ble zidovudin gitt til mus i doser opptil 40 mg/kg i 24 måneder, eksponering begynte prenatalt på dag 10 i drektighetsperioden. Behandlingsrelaterte funn var begrenset til senforekomster av vaginale epiteltumorer, som ble sett med samme insidens og til samme tid som i standard oral karsinogensitetsstudie. Den andre studien ga dermed ingen holdepunkter for at zidovudin virker som et transplacental karsinogen.
Det konkluderes med at økt innsidens av tumorer i den første transplacentale karsinogensitetsstudien representerer en hypotetisk risiko, dette må vurderes mot bevist terapeutisk effekt.
I reproduksjonstoksiske studier er lamivudin vist å forårsake økning i tidlig fosterdød hos kaniner ved relativt lav systemisk eksponering (sammenlignbar med eksponering av mennesker), men ikke hos rotter selv ved svært høy systemisk eksponering. Zidovudin hadde tilsvarende effekt i begge artene, men kun ved svært høy systemisk eksponering. Lamivudin var ikke teratogen i dyrestudier.
Maternalt toksiske doser zidovudin gitt til rotter under organogenesen resulterte i økt forekomst av misdannelser, men det var ingen bevis for fosterskader ved lavere doser.
6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER
6.1. Fortegnelse over hjelpestoffer
Tablettkjerne:
Mikrokrystallinsk cellulose (E460),
natriumstivelseglykolat,
kolloidal silikondioksid,
magnesiumstearat.
Filmdrasjering:
Hypromellose (E464),
Titandioksid (E171),
makrogol 400,
polysorbat 80.
6.2. Uforlikeligheter
Ikke relevant
6.3. Holdbarhet
2 år.
6.4. Oppbevaringsbetingelser
Oppbevares ved høyst 30 oC.
6.5. Emballasje (type og innhold)
Forseglet kartong som inneholder opak polyvinylklorid/folie blister eller hvit plast boks (HDPE) med barnesikret lokk. Hver pakning inneholder 60 filmdrasjerte tabletter.
6.6. Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering
Ingen spesielle forholdsregler.
Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.
7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN
ViiV Healthcare UK Limited
980 Great West Road
Brentford
Middlesex
TW8 9GS
Storbritannia
8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)
EU/1/98/058/001/NO
EU/1/98/058/002/NO
9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE
18. mars 2003
10. OPPDATERINGSDATO
10.05.2010
Detaljert informasjon om dette legemiddel er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (European Medicines Agency, EMEA) http://www.emea.europa.eu/