1. LEGEMIDLETS NAVN

Seloken 50 mg tabletter

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Virkestoff:

1 tablett inneholder metoprololtartrat 50 mg

3. LEGEMIDDELFORM

Tabletter

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1. Indikasjoner

Hypertensjon. Angina pectoris. Akutt hjerteinfarkt. Sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt. Arytmier, spesielt ved supraventrikulær takykardi, for reduksjon av ventrikkelfrekvensen ved atrieflimmer og ved ventrikulære ekstrasystoler. Symptomatisk ved tyreotoksikose. Migreneprofylakse.

4.2. Dosering og administrasjonsmåte

Individuell dosering og lavest mulig effektiv dose.  Tablettene bør tas på tom mave. Voksne: Hypertensjon.  Startdose 100 mg pr. døgn.  Lavere initialdose kan forsøkes.  Ved behov kan dosen økes etter 1-3 uker og/eller kombinasjon med vasodilator eller diuretikum forsøkes.  Effektivt doseområde 100-200 mg pr. døgn fordelt på en eller to doser.  Engangsdose bør gis om morgenen.  Dosering en gang pr. døgn vil i likhet med andre betablokkere medføre større svingninger i plasmakonsentrasjonen hvilket kan medføre forandringer i effekt og bivirkningsmønster.  Angina pectoris:  Individuelt.  Startdose 50 mg 2 ganger daglig første uke.  Dosen kan deretter økes til 100 mg morgen og kveld.  Vedlikeholdsdose:  100-200 mg pr. døgn. Etter akutt hjerteinfarkt: Femten minutter etter siste injeksjon startes peroral behandling med 50 mg hver 6. time i 48 timer. Dersom full intravenøs dose ikke tolereres, innledes den perorale behandling med en lavere dose, f.eks. 25 mg hver 6. time i 48 timer. Vedlikeholdsdose etter akutt fase: Vanligvis 100 mg morgen og kveld. Sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt.  Startdose 50 mg morgen og kveld i 2-3 dager.  Vedlikeholdsdose:  100 mg morgen og kveld (se også under akutt hjerteinfarkt). Arytmier:  100-200 mg/dag fordelt på 2-3 doser, ved behov kan dosen økes.  Symptomatisk ved tyreotoksikose:  150-200 mg daglig fordelt på 3-4 doser.  Ved behov kan dosen økes. Migreneprofylakse:  100-200 mg pr. dag fordelt på 2 doser.

Seponering: Seponering bør foregå langsomt.  Ved brå seponering etter langvarig behandling kan kardiell overfølsomhet for adrenerg stimulering blant annet gi økt smerte og mulig infarktutvikling, særlig ved ischemisk hjertesykdom.  Hos de fleste pasienter frarådes det å seponere før operasjon.  Hjertefunksjonen må overvåkes nøye og eventuelt vagus dominans korrigeres med 1-2 mg atropin intravenøst.  Ønsker man å seponere bør dette om mulig foretas gradvis over 10-14 dager (med doser på 25 mg daglig de siste 6 dagene) og være gjennomført 48 timer før anestesi Seponering kan medføre økt risiko for kardiale komplikasjoner inkl. plutselig død.

4.3. Kontraindikasjoner

Sinusknutedysfunksjon eller AV-blokk grad II og III uten pacemaker.  Ikke-kompenserbar hjertesvikt.  Kardiogent sjokk. Ubehandlet feokromocytom. Alvorlig bradykardi. Alvorlig hypotensjon. Alvorlig perifer arteriell insuffisiens. Kjent overfølsomhet for noen av innholdsstoffene.

4.4. Advarsler og forsiktighetsregler

Bruk av betablokkere innebærer fare for å utløse eller forverre hjertesvikt og obstruktiv lungesykdom.  Ved hjertesvikt må myokardiets kontraktilitet opprettholdes og svikten kompenseres.  Pasienter med nedsatt kontraksjonskraft, særlig eldre må undersøkes regelmessig med hensyn på utvikling av hjertesvikt.  Betablokkere kan brukes med forsiktighet ved kompensert hjertesvikt.  Betablokkere har negativ inotrop effekt, men påvirker ikke den positive inotrope effekten av digitalis. Ved hjerteblokk, grad I må betablokkere brukes med forsiktighet på grunn av sin negative effekt på overledningstid. Dosejustering må finne sted ved symptomgivende bradykardi.

Hos pasienter med Prinzmetals angina kan betablokkerbetinget demaskering av alfamediert koronar vasokonstriksjon føre til økt antall og hyppighet av anfall. Beta1-selektive blokkere kan brukes hos slike pasienter, men med størst mulig forsiktighet, da beta1-selektiviteten ikke er absolutt.

Beta1-selektive blokkere kan brukes med forsiktighet hos pasienter med obstruktiv lungesykdom.  Økt luftveismotstand hos astmatikere kan ikke utelukkes. Hos pasienter som bruker beta2-agonister kan dosejustering være nødvendig. Ved økt luftveismotstand bør betablokkeren seponeres. Bronkospasme forårsaket av betablokkere kan vanligvis reverseres med en beta2-agonist (f.eks. terbutalin). 

Forsiktighet må utvises ved ukontrollert eller vanskelig innstillbar diabetes mellitus. Betablokkere kan maskere tegn på hypoglykemi (takykardi og tremor). Beta1-selektive blokkere påvirker karbohydratmetabolismen i mindre grad enn ikke-selektive blokkere og det er derfor mindre sannsynlighet for forsinket normalisering av blodsukker etter hypoglykemi.

Betablokkere kan maskere tegn på tyreotoksikose, men tyreoidafunksjonsprøver endres ikke.

Hos betablokkerte pasienter med anafylaktisk reaksjon på ulike allergener, kan den anafylaktiske reaksjonen forsterkes. Adrenalin i vanlige doser vil i slike tilfeller ikke alltid gi den ventede effekt.

Betablokkere kan forverre arteriell insuffisiens (sentral, perifer, Raynauds syndrom og claudicatio intermittens), psoriasis og Myasthenia gravis.

Forsiktighet bør utvises med metabolsk acidose.

Forsiktighet bør utvises ved samtidig behandling med inhalasjonsanestetika eller kalsiumantagonister (se avsnitt 4.5).

Barn: Begrenset erfaring med bruk av metoprolol til barn.

4.5. Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Økt risiko for myokarddepresjon ved kombinasjon med klasse I antiarytmika (f.eks. disopyramid og kinidin) og amiodaron (klasse III antiarytmika). 

Fare for uttalt bradykardi og hypotensjon ved kombinasjon med kalsiumantagonister med negativ inotrop effekt (f.eks. verapamil, diltiazem). Dette gjelder særlig hos  pasienter med nedsatt ventrikkelfunksjon og/eller ledningsforstyrrelser.  Ved overføring fra en kalsiumantagonist til en betablokker eller omvendt, må ny intravenøs terapi ikke startes før det er gått minst 48 timer etter seponering av tidligere behandling.

Samtidig behandling med kalsiumantagonister som er dihydropyridinderivater (f.eks. nifedipin) kan gi økt risiko for hypotensjon og kan føre til hjertesvikt hos pasienter med latent kardial insuffisiens.

Digitalisglykosider i kombinasjon med betablokkere kan øke atrioventrikular overledningstid og gi bradykardi.

Betablokkere kan gi økt risiko for hypoglykemi hos diabetikere og maskere symptomer på hypoglykemi som takykardi og tremor samt forsinke normaliseringen av blodsukker etter insulinindusert hypoglykemi, gjelder særlig ikke-selektive betablokkere. Dosejustering av perorale antidiabetika og insulin kan være nødvendig.

Forsiktighet må utvises ved generell anestesi av pasienter som bruker betablokkere. Betablokkere reduserer risikoen for arytmier ved anestesi, men kan føre til nedsettelse av den reflektoriske takykardi og øke risikoen for hypotensjon ved anestesi. Ved valg av anestetikum bør det velges et middel med minst mulig grad av negativ inotrop effekt. Hjertefunksjonen må overvåkes nøye og eventuell bradykardi på grunn av vagusdominans korrigeres med intravenøs administrering av atropin, 1-2 mg intravenøst (seponering før kirurgisk inngrep, se avsnitt 4.2 Dosering).

Ved seponering hos pasienter som bruker både betablokkere og klonidin, må betablokkeren seponeres flere dager før klonidin seponeres. Dette for å minske den potensielle "rebound" hypertensive krise som følger av seponering av klonidin. Ved erstatning av klonidin med en betablokker er det tilsvarende viktig å seponere klonidin gradvis og starte med betablokkerbehandling flere dager etter at klonidin er seponert.

Samtidig behandling med kolinesterasehemmere kan gi økt risiko for bradykardi.

Samtidig behandling med alfastimulerende adrenergika kan gi økt risiko for blodtrykksstigning (f.eks. fenylpropranolamin og adrenalin) mens samtidig behandling med betastimulerende adrenergika gir gjensidig redusert effekt (antidot effekt).

Samtidig bruk av enkelte prostaglandinsyntetasehemmere (NSAID) som f.eks. indometacin og ibuprofen kan redusere den blodtrykkssenkende effekten av betablokkere.

Steroider kan gi nedsatt blodtrykkssenkende effekt av betablokkere.

Samtidig bruk av ergotaminderivater kan gi økt risiko for vasospastiske reaksjoner hos enkelte pasienter.

Forsterket blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig behandling med f.eks. alfablokkere, nitrater, antipsykotika (fentiazinderivater som f.eks. klorpromazin) og antidepressiva (tricykliske, og de fleste SSRI).

Metoprolol metaboliseres via CYP2D6, som også metaboliserer en rekke andre legemidler. Gitt samtidig kan disse kompetitivt påvirke hverandres metabolisme. Plasmakonsentrasjonen av metoprolol kan øke ved samtidig administrering av for eksempel antiarrytmika, første generasjon antihistaminer, H2-blokkere,  antidepressiva, antipsykotika og COX-2-hemmere. Plasmakonsentrasjonen av metoprolol kan reduseres av rifampicin og økes av alkohol og hydralazin.

4.6. Graviditet og amming

Graviditet: Betablokkere reduserer perfusjonen av placenta og kan forårsake fosterdød og prematur fødsel. Intrauterin vekstreduksjon er observert i forbindelse med tilførsel over lengre tid ved mild og moderat hypertensjon hos gravide. Betablokkere har gitt opphav til økt fødselsvarighet og bradykardi hos foster og det nyfødte barnet. Videre er det sett hypoglykemi, hypotensjon, økt bilirubinemi samt hindret respons på anoxi hos den nyfødte. Hjerte og lungekomplikasjoner kan oppstå en tid etter partus. Barnet bør derfor overvåkes 48-72 timer etter fødsel, spesielt hvis betablokkere ikke har vært seponert 2-3 dager før fødsel. Betablokkere har ikke vist teratogene effekter i dyrestudier, men det er sett redusert navlestrøm, redusert fostervekst, forsinket forbeining og økt føtal og postnatal dødelighet. Betablokkere skal bare brukes hvis fordelen av bruken oppveier risikoen for fosteret.

Amming: Metoprolol passerer over i morsmelk i konsentrasjoner som er tre ganger morens plasma. Det er mulig at barnet kan bli påvirket. Preparatet bør derfor ikke brukes under amming.

4.7. Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Legemidlet antas normalt ikke å påvirke evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner. Pasienten bør informeres om at Seloken kan gi bivirkninger som svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, og at dette kan nedsette reaksjonsevnen.

4.8. Bivirkninger

Seloken tolereres godt, og bivirkninger er vanligvis milde og forbigående.

Følgende definisjon på frekvens er benyttet: Vanlig (>1/100), mindre vanlig (1/100-1/1000), sjelden (<1/1000)

4.9. Overdosering

Symptomer:  Forgiftning på grunn av overdose metoprolol kan føre til kraftig hypotensjon, sinus bradykardi, AV-blokk, hjertesvikt, kardiogent sjokk, hjertestans, bronkospasme, nedsatt bevissthet (eller koma), kvalme, oppkast og cyanose.  Samtidig inntak av alkohol, antihypertensiva, kinidin eller barbiturater kan forsterke symptomene.  De første tegn på overdosering observeres 20 min. til 2 timer etter inntak.

Behandling:  Brekninger eller ventrikkeltømming fremkalles.  Ved hypotensjon, bradykardi og truende hjertesvikt gis en b1-stimulator i.v. med 2-5 minutters intervaller eller som kontinuerlig infusjon inntil ønsket effekt er oppnådd.  Hvis en b1-stimulator ikke er tilgjengelig, gis atropinsulfat i.v. for å blokkere nervus vagus.  Oppnås ikke tilstrekkelig effekt, kan preparater som dopamin, dobutamin, metataminol eller noradrenalin gis.  Glukagon i en dose på 1-10 mg kan også gis.  Pacemaker kan da være nødvendig.  For å hindre bronkospasmer, kan en b2-stimulator gis. i.v.  Vær oppmerksom på at mengde antidot som er nødvendig for effekt er langt høyere enn anbefalt terapeutisk dose.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1. Farmakodynamiske egenskaper

ATC-nr.:  C07A B02

Farmakoterapeutisk gruppe:Beta1-selektiv betablokker uten egenstimulerende effekt. Virkningsmekanisme:Konkurrerende hemming av katekolaminer ved adrenerge betareseptorer i hjerte-kar systemet. Ved reduksjon av hjertefrekvens og kontraktilitet nedsettes hjertes arbeid og derved også oksygenbehovet.

Farmakodynamiske effekter:Metoprolol senker høyt blodtrykk både i stående og liggende stilling. en kortvarig (noen få timer) og klinisk ubetydelig økning i perifer resistens kan observeres etter iverksetting av behandling med metoprolol. Ved langvarig behandling kan total perifer resistens reduseres, på grunn av reversering av hypertrofi i arterielle motstandsårer. Langvarig antihypertensiv behandling med metoprolol har også vist seg å redusere venstre ventrikulære hypertrofi og forbedre venstre ventrikulære diastolisk funksjon og venstre ventrikulære fylling.

5.2. Farmakokinetiske egenskaper

Absorpsjon:  Rask og fullstendig fra mage-tarmkanalen, maksimal plasmakonsentrasjon etter ca. 1-2 timer.  Biologisk tilgjengelighet:  ca. 40-50%, ved gjentatt dosering opptil ca. 70%, kan øke ved samtidig fødeinntak. Moderat førstepassasjemetabolisme (50%). Distribusjon:Hurtig til vev. Distribusjonsvolum:  5,6 l/kg. Proteinbinding:  ca. 5-10%. Biotransformasjon:Oksidativ metabolisering i leveren hovedsakelig via CYP2D6. Tre hovedmetabolitter er identifisert, ingen av dem har klinisk betydning. Eliminasjon:Halveringstid:  Ca. 4 timer.  Effektvarighet betydelig lengre enn hva halveringstiden indikerer særlig ved hypertensjon. .  Utskillelse:  Vesentlig gjennom nyrene, ca. 5% uomdannet. Total clearancehastighet er ca. 1 liter/minutt. Pasientfaktorer:Metoprolols farmakokinetiske egenskaper påvirkes ikke av alder. Den systemiske biotilgjengeligheten og eliminasjonen for metoprolol er uendret hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. På grunn av dens lave proteinbinding, påvirkes metoprolols farmakokinetiske egenskaper lite av nedsatt leverfunksjon og dosereduksjon er normalt ikke nødvendig. Men hos pasienter med alvorlig levercirrhose og en porta-cava-shunt, kan biotilgjengeligheten for metoprolol øke og total clearance reduseres, og en reduksjon av dosen bør vurderes.

5.3. Prekliniske sikkerhetsdata

Ingen prekliniske data av sikkerhetsmessig betydning foreligger.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1. Fortegnelse over hjelpestoffer

laktose monohydrat, mikrokrystallinsk cellulose, kolloidal vannfri silika, polvidon, magnesiumstearat, natriumstivelseglykolat.

6.2. Uforlikeligheter

Ikke aktuelt.

6.3. Holdbarhet

5 år

6.4. Oppbevaringsbetingelser

Oppbevares i romtemperatur

6.5. Emballasje (type og innhold)

Blisterpakninger

6.6. Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

Ikke aktuelt

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

AstraZeneca AS, Oslo.

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

6194

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

Første tildelelse:           11.01.1977

Siste fornyelse:            11.01.2002

10. OPPDATERINGSDATO

19.12.2006