1. LEGEMIDLETS NAVN

Genotropin pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning i tokammerampulle uten konserveringsmiddel

Genotropin pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning i tokammerampulle med konserveringsmiddel

2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING

Tokammerampuller i ferdigfylte sprøyter til engangsbruk (Genotropin MiniQuick) (I+II);
I: Somatropin rekombinant DNA-fremstilt humant veksthormon med E.coli som vekstorganisme; 0,2 mg, 0,4 mg, 0,6 mg, 0,8 mg, 1,0 mg, 1,2 mg, 1,4 mg, 1,6 mg, 1,8 mg eller 2 mg.

Tokammerampulle til injeksjonshjelpemiddel til flergangsbruk (Genotropin 5 mg eller12 mg til penn)(I+II);
I: Somatropin rekombinant DNA-fremstilt humant veksthormon med E.coli som vekstorganisme; 5,0 mg eller 12 mg
 
For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1.

3. LEGEMIDDELFORM

Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning. I tokammerampullen er det et hvitt pulver i det forreste kammeret og en klar oppløsning i det bakerste.

4. KLINISKE OPPLYSNINGER

4.1. Indikasjoner

Barn:
Retardert vekst som følge av utilstrekkelig sekresjon av veksthormon (veksthormonmangel, VHM/GHD) og vekstforstyrrelser forbundet med Turners syndrom eller kronisk nyresvikt.

Vekstforstyrrelse hos barn med lav høyde (nåværende høyde SDS < -2,5 og foreldrejustert høyde SDS <–1), som er født små i forhold til gestasjonsalder (SGA), med en fødselsvekt og/eller lengde under –2 SD, og som ved fireårsalderen eller senere ikke har vist innhentningsvekst (HV SDS <0 i løpet av det siste året).

Prader Willi syndrom (PWS), for forbedring av vekst og kroppssammensetning. PWS diagnosen skal bekreftes ved hjelp av en passende genetisk test.

Voksne:

Substitusjonsbehandling hos voksne med uttalt veksthormonmangel.

Oppstått i voksen alder:Uttalt veksthormonmangel assosiert med multiple hormonmangler som et resultat av hypotalamus-/hypofysepatologi og kjent mangel på minst et hypofysehormon utenom prolaktin. Pasienten bør gjennomgå en egnet dynamisk testing for å diagnostisere eller utelukke veksthormonmangel.

Oppstått i barndommen:For pasienter med veksthormonmangel fra barndommen , som resultat av kongenitale, genetiske, ervervede eller idiopatiske årsaker. Pasienter med veksthormonmangel fra barndommen, VHM/GHD reevalueres for sekretorisk kapasitet av veksthormon etter at lengdevekst har stoppet. Hos pasienter med høy sannsynlighet for vedvarende veksthormonmangel, for eksempel av medfødt årsak, veksthormonmangel sekundært til en hypotalamus-/hypofyse-patologi, skal en IGF-I SDS < - 2 etter opphør av behandling i minst 4 uker betraktes som tilstrekkelig bevis på veksthormonmangel.

Alle andre pasienter skal ha IGF-I-analyse og en veksthormon-stimuleringstest.

4.2. Dosering og administrasjonsmåte

Behandling med veksthormon skal utføres av eller i samråd med spesialist som har erfaring i diagnostisering og behandling av pasienter med veksthormonmangel.

Doseringen er individuell. Injeksjonen bør gis subkutant og injeksjonsstedet bør varieres for å unngå lipoatrofi.

Retardert vekst som følge av utilstrekkelig sekresjon av veksthormon hos barn:Normalt anbefales en dose på 0,025-0,035 mg/kg kroppsvekt og dag eller 0,7-1,0 mg/ m² kroppsoverflate og dag. Også høyere doser har vært brukt.

I tilfeller hvor veksthormonmangel oppstått i barndommen vedvarer i voksen alder, bør behandling fortsette for at man skal oppnå fullstendig somatisk utvikling (kroppssammensetning, beinmasse). Ett av de terapeutiske målene i overgangsperioden er å monitorere om pasienter oppnår en normal beinmasse, definert som T-score > -1 (når man har justert for kjønn og etnisitet, standardisert til gjennomsnittlig voksen maksimal beinmasse målt ved benmineraltetthetsmåling [DXA]). For doseringsanbefalinger, se punktet om veksthormonmangel hos voksne nedenfor.

Prader-Willi syndrom hos barn for forbedring av vekst og kroppssammensetning: Generelt anbefales en dose på 0,035mg/kg kroppsvekt per dag eller 1,0 mg/ m² kroppsareal per dag. Den daglige dosen bør ikke overstige 2,7 mg. Behandlingen bør ikke anvendes til barn med en veksthastighet på mindre enn en cm per år og med nesten lukkede epifyser.

Vekstforstyrrelser på grunn av Turners syndrom: Anbefalt dosering er 0,045-0,050 mg/kg kroppsvekt per dag eller 1,4 mg/m² kroppsoverflate per dag.

 Vekstretardasjon som følge av kronisk nyresvikt: Anbefa1t dosering er 0,045-0,050 mg/kg kroppsvekt per dag eller 1,4 mg/ m² kroppsoverflate per dag. Høyere doser kan være nødvendig dersom veksthastigheten er for lav. Dosejustering kan være nødvendig etter 6 måneders behandling.

Vekstforstyrrelse hos barn med lav høyde født små i forhold til gestasjonsalder (SGA): 0,035 mg/kg kroppsvekt gitt daglig (1 mg/m² kroppsoverflate gitt daglig) anbefales normalt inntil slutthøyde er nådd (se pkt. 5.1). Behandlingen bør avbrytes etter det første behandlingsåret hvis veksthastighet SDS er under +1. Behandlingen bør avbrytes hvis veksthastigheten er <2 cm/år, og hvis bekreftelse er nødvendig, knokkelalder er >14 år (jenter) eller >16 år (gutter), i forhold til lukking av epifysene.

Anbefalt dosering til pediatriske pasienter

Veksthormonmangel hos voksne: Anbefalt startdose er 0,2-0,5 mg/dag hos pasienter som fortsetter veksthormonbehandling etter mangel av veksthormon i barndommen. Dosen bør gradvis økes eller reduseres i henhold til IGF-I-konsentrasjonen.

Hos pasienter med veksthormonmangel oppstått i voksen alder er anbefalt startdose 0,15-0,30mg/dag. Dosen bør økes gradvis i henhold til pasientens individuelle behov, som bestemmes av IGF-I-konsentrasjonen.

I begge tilfeller bør behandlingens mål være konsentrasjoner av serum insulin-liknende faktor (IGF-I) innenfor 2 SDS fra alderskorrigert middelverdi. Pasienter med normale IGF-I konsentrasjoner ved behandlingens start bør få administrert veksthormon opp til et IGF-I nivå i den øvre del av normalområdet, men må ikke overstige 2 SDS. Klinisk respons og bivirkninger kan også brukes som veiledning ved dosetitrering. Det er kjent at noen pasienter med veksthormonmangel ikke har normaliserte IGF-I-nivåer på tross av god klinisk respons, og derfor ikke trenger doseøkning. Den daglige vedlikeholdsdosen overstiger sjelden 1,0 mg/dag. Kvinner kan ha behov for høyere doser enn menn, og menn viser en stigende IGF-I følsomhet med tiden. Dette gjør at det er en risiko for at kvinner er underbehandlede, særlig kvinner som bruker østrogentilskudd, mens menn er overbehandlede. Presisjonen på veksthormondosen bør derfor kontrolleres hver

6. måned. Siden den normale fysiologiske veksthormonproduksjonen avtar med alderen, avtar også behovet for somatropin. Hos pasienter over 60 år er anbefalt startdose 0,1 – 0,2 mg/dag. Dosen bør langsomt økes i forhold til pasientens individuelle behov. Generelt bør den minste effektive dosen benyttes. Vedlikeholdsdosen til disse pasientene overstiger sjelden 0,5 mg/dag.

4.3. Kontraindikasjoner

Genotropin må ikke brukes når det er tegn til aktivitet i tumor. Antitumorterapi må være avsluttet før behandling med veksthormon igangsettes.

Skal ikke brukes som vekststimulans hos barn etter at epifyseskiver er lukket.

Akutt syke pasienter med komplikasjoner etter åpen hjertekirurgi, abdominalkirurgi, multiple traumer, akutt respirasjonssvikt eller lignende tilstander skal ikke behandles med Genotropin (se pkt. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler).

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor et eller flere av hjelpestoffene.

4.4. Advarsler og forsiktighetsregler

Myositis er en sjelden bivirkning som kan være forårsaket av konserveringsmidlet metakresol.

Ved myalgia eller uttalt smerte ved injeksjonsstedet bør myositis mistenkes. Genotropin uten konserveringsmiddel bør da brukes.

Somatropin kan indusere insulinresistens og hos noen pasienter hyperglykemi. Derfor bør pasienter observeres for tegn på glukoseintoleranse.  I sjeldne tilfeller kan de diagnostiske kriterier for diabetes mellitus type II være oppfylt på grunn av somatropinbehandlingen, men risikofaktorer som fedme (inklusive fete PWS pasienter), slektsanamnese, steroidbehandling eller preeksiterende nedsatt glukoseintoleranse har vært til stede i de fleste tilfeller hvor dette har forekommet. Hos pasienter med manifest diabetes mellitus kan det være nødvendig å justere dosen av anti-diabetika når behandling med somatropin initieres.

Det er observert at behandling med somatropin kan forsterke T4 til T3 omdannelse som kan gi en senkning i serum T4 nivå og en økning i serum T3 nivå. Vanligvis ligger de perifere thyreoidea hormon nivåer innenfor referanseområdet hos friske individer. Effekt av somatropin på thyreoidea hormon nivået kan være klinisk relevant hos pasienter med sentral subklinisk hypotyreoidisme som teoretisk kan utvikle hypotyreoidisme. Omvendt kan pasienter som får substitusjonsterapi med tyroksin utvikle mild hypertyreoidisme. Thyreoidea funksjonsprøver bør derfor utføres før behandling startes (for utgangsverdi) og etter behandlingsstart med somatropin, samt etter dosejustering.

Ved veksthormonmangel som har oppstått etter behandling av en malign sykdom, bør man være oppmerksom på eventuell residiv av grunnsykdommen.

Hos pasienter med endokrine sykdommer, veksthormonmangel inkludert, kan epifysene i hoften gli fra hverandre oftere enn hos andre. Barn som halter under behandling med somatropin bør undersøkes klinisk.

Dersom alvorlig og gjentagende hodepine, synsforstyrrelser, kvalme og/eller oppkast skulle oppstå, anbefales fundoskopi for papillødem. Dersom papillødem bekreftes bør man vurdere en diagnose på benign intrakraniell hypertensjon og veksthormonbehandlingen bør om nødvendig avsluttes. I dag finnes det ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å gi råd om hva man bør gjøre når den intrakranielle hypertensjonen er over. Klinisk erfaring har vist at man kan gjenoppta behandlingen uten tilbakefall av intrakraniell hypertensjon. Dersom veksthormonbehandlingen gjenopptas må pasienten monitoreres nøye m.h.t. symptomer på intrakraniell hypertensjon.

Erfaring med pasienter over 80 år er begrenset. Eldre pasienter kan være mer sensitive for virkningen av Genotropin og derfor være mer utsatt for å få bivirkninger.

Til pasienter med Prader-Willi syndrom bør behandlingen alltid kombineres med en kalorifattig diett.

Det har vært rapportert dødsfall i forbindelse med bruk av veksthormon hos pediatriske pasienter med Prader-Willi syndrom som hadde en eller flere av de følgende risikofaktorene; alvorlig fedme (pasienter med vekt/høyde > 200% av det ideelle for normale barn), svekket respirasjon eller søvnapné i sykehistorien eller en ikke erkjent luftveisinfeksjon. Pasienter med en eller flere av disse faktorene kan ha en økt risiko.

Pasienter med Prader-Willi syndrom bør vurderes med henblikk på øvre luftveisobstruksjon, søvnapné, eller tegn på luftveisinfeksjon før start av behandling med somatropin.

Hvis det ved vurdering av øvre luftveisobstruksjon er observert patologiske funn, skal barnet henvises til øre-nese-halsspesialist for behandling slik at respirasjonssvekkelsen er borte før start av veksthormonbehandling.

Søvnapné bør vurderes før start av veksthormonbehandling ved kjente metoder som polysomnografi eller måling av oksygenmetningen over natten, og monitoreres hvis man mistenker søvnapné.

Hvis pasienter som behandles med somatropin viser tegn på øvre luftveisobstruksjon (inkludert start av eller økende snorking), skal behandlingen avbrytes og en ny øre-nese-halsvurdering utføres.

Alle pasienter med Prader-Willi syndrom bør monitoreres hvis man mistenker søvnapné.

Pasienter skal monitoreres for tegn på luftveisinfeksjoner, for diagnostisering så tidlig som mulig for oppstart av aggressiv behandling.

Alle pasienter med Prader-Willi syndrom skal også vektkontrolleres nøye før og under veksthormonbehandling.

Skoliose er vanlig hos pasienter med Prader-Willi syndrom. Skoliose kan utvikles hos alle barn som vokser raskt. Under behandlingen bør tegn på skoliose overvåkes. Veksthormonbehandling har imidlertid ikke vist seg å øke hyppigheten eller graden av skoliose.

Man har begrenset erfaring med langtidsbehandling av voksne og pasienter med Prader-Willi syndrom.

Hos barn med lav høyde født små i forhold til gestasjonsalder (SGA) bør det før behandlingen starter utelukkes at vekstforstyrrelsen skyldes annen medisinsk årsak eller behandling.

Det anbefales at SGA-barn får målt insulin og blodsukker ved faste før behandlingen starter og deretter årlig. Hos pasienter med økt risiko for diabetes mellitus (f.eks. familiær diabetes, fedme, uttalt insulinresistens, acanthosis nigricans) bør oral glukosetoleransetest (OGTT) utføres. Hvis åpenbar diabetes forekommer bør veksthormon ikke gis.

Hos SGA-barn anbefales det at IGF-1-nivået måles før behandlingsstart og deretter 2 ganger årlig. Hvis IGF-1-nivået ved gjentatte målinger overstiger +2 SD sammenlignet med referansen for alder og pubertetsstatus, kan IGF-1/IGFBP-3 forholdet tas i betraktning ved dosejustering.

Erfaring med å igangsette behandling av SGA-pasienter nær begynnelsen av puberteten er begrenset. Det kan derfor ikke anbefales at man setter igang behandling like før pubertet starter. Erfaring med pasienter med Silver-Russell syndrom er begrenset.

Litt av høydeøkningen som oppnås med veksthormonbehandling av barn med lav høyde født små i forhold til gestasjonsalder (SGA) kan gå tapt hvis behandlingen stoppes før slutthøyde er nådd.

Ved kronisk nyresvikt skal nyrefunksjonen ha sunket til under 50 % av det normale før behandling initieres. Før terapi igangsettes bør vekstforstyrrelsen bekreftes ved ett års oppfølging. Konservativ behandling (som omfatter kontroll av acidose, hyperparatyreoidisme og ernæringsstatus) av nyresvikt skal være etablert i løpet av denne perioden og vedlikeholdes ved behandling med veksthormon. Behandlingen skal avbrytes ved nyre transplantasjon. Det finnes ingen data om slutthøyde hos Genotropinbehandlede pasienter med kronisk nyreinsuffisiens.

Effekten av Genotropin ble undersøkt i to placebokontrollerte studier med 522 kritisk syke voksne pasienter med komplikasjoner etter åpen hjertekirurgi, abdominal kirurgi, mutiple traumer eller akutt respirasjonsvikt. Mortaliteten var høyere hos pasienter behandlet med 5,3 mg eller 8 mg Genotropin daglig enn hos pasienter behandlet med placebo, henholdsvis 42% mot 19%. På bakgrunn av denne informasjonen bør ikke disse pasientene behandles med Genotropin. Siden det ikke finnes tilgjengelig informasjon på sikkerhet av veksthormon substitusjon hos akutt kritisksyke pasienter, bør mulig gevinst av behandling med somatropin veies mot potensiell risko. Alle pasienter som utvikler annen eller lignende akutt kritisk sykdom, bør mulige fordeler ved Genotropin veies mot potensiell risiko.

4.5. Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon

Data fra en interaksjonsstudie med voksne pasienter med veksthormonmangel tyder på at administrering av somatropin kan øke clerarance av stoffer som metaboliseres av cytokrom P450 isoenzymer. Særlig clearence av stoffer som metaboliseres av cytokrom P450 3A4 (for eksempel kjønnshormoner, kortikosteroider, antikonvulsiva og cyklosporin) kan øke og medføre lavere plasmanivåer av disse stoffene. Den kliniske betydningen av dette er ukjent. Se også punkt 4.4 ”Advarsler og forsiktighetsregler” vedrørende diabetes mellitus og thyreoidea forstyrrelser samt punkt 4.2 ”Dosering og administrajonsmåte” vedrørende behandling med østrogen.

4.6. Graviditet og amming

Klinisk erfaring fra bruk hos gravide er begrenset.

Dyrestudier viser ikke reproduksjonstoksiske effekter (se 5.5 Prekliniske sikkerhetsdata). Slike resultater fra dyrestudier betyr nødvendigvis ikke fravær av skadelige effekter på humane fostre. Genotropin bør ikke brukes under graviditet.

Ved normale svangerskap synker utskillelsen av veksthormon fra hypofysen markant etter 20. uke i svangerskapet og erstattes nesten fullstendig av veksthormon utskilt fra placenta ved 30 uke. På bakgrunn av dette er det usannsynlig at fortsatt substitusjonsterapi med somatropin skulle være nødvendig hos kvinner med veksthormonmangel i tredje trimester av graviditeten.

Det er ukjent om somatropin utskilles i morsmelk. Det er imidlertid lite sannsynlig at intakt protein absorberes fra barnets gastrointestinaltractus.

4.7. Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner

Legemiddelet påvirker ikke evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner.

4.8. Bivirkninger

Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad.

Pasienter med veksthormonmangel karakteriseres av et underskudd i ekstracellulær volum. Dette korrigeres umiddelbart etter behandlingsstart med somatropin. Hos voksne pasienter er bivirkninger relatert til væskeretensjon som perifert ødem, stivhet i ekstremiteter, artralgi, myalgi og paresthesia vanlige. Vanligvis er disse bivirkningene milde til moderate, oppstår i de første behandlingsmånedene og forsvinner spontant eller ved dose-reduksjon.

Hyppigheten av disse bivirkningene er relatert til dose, alder og muligens omvendt proporsjonal med alder veksthormonmangelen oppstod. Slike bivirkninger er uvanlige hos barn.

Forbigående lokale reaksjoner ved injeksjonsstedet hos barn er vanlige.

Sjeldne tilfeller av diabetes mellitus type II er rapportert.

Sjeldne tilfeller av benign intrakraniell hypertensjon er rapportert.

Karpaltunellsyndrom er en mindre vanlig bivirkning hos voksne.

Somatropin har ført til antistoffdannelse hos ca.1 % av pasientene. Bindingskapasiteten av disse antistoffene er lav og det har ikke vært kliniske forandringer i forbindelse med antistoffdannelsen.

Det er rapportert at somatropin reduserer serum kortisol nivå muligens på grunn av påvirkning av bære-proteiner eller ved økt leverclearance. Klinisk relevans av disse funn antas å være begrenset. Ikke desto mindre bør kortikosteriodbehandling optimeres, før behandling med Genotropin initieres.

Sjeldne tilfeller av leukemi er rapportert hos barn med veksthormonmangel som behandles med somatropin. Frekvensen er tilnærmet lik hos barn uten veksthormonmangel.

4.9. Overdosering

Det finnes ingen opplysninger om overdosering eller forgiftning. Akutt overdosering kan føre til hypoglykemi initialt med påfølgende hyperglykemi. Langtids overdosering kan føre til tegn og symptomer som er kjente ved overskudd av humant veksthormon.

5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER

5.1. Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe: Hypofyseforlapphormoner og analoger. ATC-kode: H01A C01.
Somatropin er et potent metabolsk hormon som har betydning for metabolismen av lipider, karbohydrater og proteiner. Hos barn med veksthormonmangel eller Prader Willi syndrom stimulerer somatropin lineær vekst og veksthastigheten økes. Hos voksne og barn vedlikeholder somatropin normal kroppssammensetning ved å øke nitrogen retensjon og muskelmassen, og mobilisere fettmassen. Visceralt adipøst vev er særlig følsomt overfor somatropin påvirkning. Somatropin øker lipolysen, minsker opptak av triglyserider i kroppens fettlagre. Serum nivå av IGF-I (Insulin-like Growth Factor-I) og IGFBP3 (Insulin-like Growth Factor Binding Protein 3) økes av somatropin. I tillegg er følgende effekter vist:

- Lipidmetabolisme; Somatropin induserer hepatisk LDL kolesterol reseptorer og påvirker serum profil for lipider og lipoproteiner. Generelt vil somatropin substitusjon hos pasienter med veksthormonmangel resultere i redusert serum LDL og apolipoprotein B. En reduksjon i serum total kolesterol er også sannsynlig.

- Karbohydratmetabolisme; Somatropin øker insulin nivå, men fastende blodglukose er sjelden påvirket. Fastende hypoglykemi kan forekomme hos barn med nedsatt hypofyseaktivitet som bedres ved somatropinbehandling.

- Vann og mineralmetabolisme; Veksthormonmangel er forbundet med nedsatt plasma og ekstracellulær volum som økes ved somatropinbehandling. Somatropin induserer natrium, kalium og fosforretensjon.

- Benmetabolisme; Somatropin stimulerer omsetningen av bensubstans. Langvarig behandling av somatropin hos pasienter med veksthormonmangel med osteopenia resulterer i økt benmineralsubstans og tetthet ved kroppens vektbærende punkter.

- Fysisk kapasitet; Muskelstyrke og fysisk kapasitet forbedres etter langvarig behandling med somatropin. Somatropin øker også hjertets minuttvolum uten at mekanismene er klarlagt. En minkning i den perifere vaskulære motstand kan muligens bidra til dette.

I kliniske forsøk med barn med lav høyde født små i forhold til gestasjonsalder (SGA) har doser på 0,033 og 0,067 mg/kg/dag blitt brukt inntil slutthøyde. Hos 56 pasienter som ble kontinuerlig behandlet og (nesten) nådde slutthøyde, var gjennomsnittsendringen i høyde fra starten av behandlingen +1,90 SDS (0,033 mg/kg/dag) og +2,19 SDS (0,067 mg/kg/dag). Data fra litteraturen om ubehandlede SGA-barn uten tidlig spontan innhentningsvekst angir en sen vekst på 0,5 SDS. Langtidssikkerhetsdata er fortsatt begrenset.

5.2. Farmakokinetiske egenskaper

Absorpsjon

Biotilgjengeligheten er ca. 80% etter en subkutan. Genotropin injeksjon hos både friske individer og pasienter med veksthormonmangel. En subkutan dose med 0,035 mg/kg Genotropin gir et C_maks på 13-35 ng/ml og t_maks på 3-6 timer.

Eliminasjon

Gjennomsnittlig terminal halveringstid etter en intravenøs dose hos voksne pasienter med veksthormonmangel er ca. 0,4 timer. Etter subkutan administrasjon er imidlertid halveringstider på 2-3 timer. Forskjellen skyldes sannsynligvis en langsom absorbsjon fra injeksjonsstedet etter subkutan injeksjon.

Sub-populasjoner

Biotilgjengeligheten av Genotropin er tilnærmet lik hos kvinner og menn etter subkutan injeksjon.

Informasjon vedrørende farmakokinetisk data hos eldre og barn, forskjellige raser og hos pasienter med nyre, lever eller hjertesvikt er enten ufullstendig eller mangler.

5.3. Prekliniske sikkerhetsdata

I studier generell toksisitet, lokal toleranse og reproduksjonstoksisitet er det ikke observert klinisk relevante effekter.

I in vitro og in vivo studier for gentoksisitet er det ikke påvist gen mutasjoner eller kromosomale aberrasjoner.

En økt kromosom skjørhet ble observert i en in vitro studie på lymfocytter fra pasienter som hadde vært behandlet med somatropin over lengre tid med tilsetning av et radiomimetisk legemiddel bleomycin. Den kliniske relevansen av dette funnet er usikker.

I en annen studie ble ingen økning i kromosomale avvik funnet i lymfocytter hos pasienter utsatt for langtidsbehandling med somatropin.

6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER

6.1. Fortegnelse over hjelpestoffer

Tokammerampuller i ferdigfylte sprøyter til engangsbruk( Genotropin MiniQuick), uten konserveringsmiddel, (I+II);

Pulver (fremre kammer):

Glysin (E640)

Natriumdihydrogenfosfat vannfritt (E339)

Dinatriumfosfat vannfritt (E339)
Mannitol (E421)

Oppløsningsvæske (bakre kammer):
Vann til injeksjonsvæsker

Mannitol (E421)

I: Glysin 0,21 mg, mannitol 1,04 mg, natriumdihydrogenfosfat vannfritt 0,045 mg, dinatriumfosfat vannfritt 0,025 mg
II: Mannitol 11,5 mg og vann til injeksjonsvæsker 0,25 ml.

Tokammerampulle til injeksjonshjelpemiddel (Genotropin Pen 5 eller 12 mg til penn).  Med konserveringsmiddel, (I+II);

Pulver (fremre kammer):

Glysin (E640)

Natriumdihydrogenfosfat vannfritt (E339)

Dinatriumfosfat vannfritt (E339)
Mannitol (E421)

Oppløsningsvæske (bakre kammer):
Vann til injeksjonsvæsker

Mannitol (E421)

Metakresol

6.2. Uforlikeligheter

Dette legemidlet må ikke blandes med andre legemidler enn de som er angitt under pkt. 6.6.

6.3. Holdbarhet

Genotropin MiniQuick: 3 år.

Genotropin 5 mg eller 12 mg til penn: 3 år.

Etter oppløsning        

Genotropin MiniQuick (uten konserveringsmiddel) 24 timer ved 2°C - 8°C.

Genotropin 5 mg eller 12 mg montert i penn (med konserveringsmiddel) 4 uker (28 dager) ved 2°C - 8°C.

Fra et kjemisk, fysisk og mikrobiologisk perspektiv, kan oppløst preparat lagres så lenge som angitt ovenfor dersom det lagres ved 2°C - 8°C. Andre lagringsbetingelser og lagringstid er brukerens ansvar.

6.4. Oppbevaringsbetingelser

Før oppløsning

Oppbevares i kjøleskap, (2°C - 8°C). Oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys.

Genotropin MiniQuick kan før oppløsning oppbevares hos brukeren i maksimalt 6 måneder ved romtemperatur (opp til 25°C) innenfor holdbarhetstiden. Under eller etter denne 6 månedersperioden bør ikke produktet settes tilbake i kjøleskap.

Genotropin 5 mg eller 12 mg til penn kan før oppløsning oppbevares hos brukeren i maksimalt 1 måned ved romtemperatur (opp til 25°C) innenfor holdbarhetstiden.

Etter oppløsning

Oppbevares i kjøleskap, (2°C - 8°C). Må ikke fryses. Oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Oppbevaringsbetingelser for rekonstituert legemiddel, se pkt. 6.3.

6.5. Emballasje (type og innhold)

Genotropin MiniQuick 0,2 mg, 0,4 mg, 0,6 mg, 0,8 mg, 1,0 mg, 1,2 mg, 1,4 mg, 1,6 mg, 1,8 mg eller 2 mg: To-kammers glassampulle med separate gummipropper i en plast engangssprøyte.

Pakningsstørrelser: 7 x 0,2 mg, 7 x 0,4 mg, 7 x 0,6 mg, 7 x 0,8 mg, 7 x 1,0 mg, 7 x 1,2 mg, 7 x 1,4 mg, 7 x 1,6 mg, 7 x 1,8 mg og 7 x 2 mg.

Genotropin 5 mg eller 12 mg til penn: To-kammers glassampulle (Type I-glass) avdelt med en gummipropp (bromobutyl). Ampullen er forseglet i den ene enden med en gummiskive (bromobutyl) og en aluminiumskork, og i den andre enden med en gummipropp (bromobutyl). To-kammerampullen skal brukes i injeksjonshjelpemidlet Genotropin Pen.

Pakningsstørrelser: 5 x 5 mg, 5 x 12 mg.

Ikke alle pakningsstørrelser er pålagt markedsført.

6.6. Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering

Pulveret skal bare løses opp i oppløsningsmiddelet som medfølger i tokammerampullen.

Genotropin - hjelpemidlene må ikke rystes under tilberedningen, da dette kan forårsake denaturering av den aktive substans og dannelse av partikler. Oppløsningen er fargeløs eller svakt opalfarget. Oppløsningen skal undersøkes nøye før bruk og bare klare oppløsninger uten partikler skal injiseres. Bruksanvisning medfølger hjelpemidlene.

MiniQuick er en ferdigfylt sprøyte til engangsbruk som inneholder en tokammerampulle med den nøyaktige foreskrevne dosen veksthormon og oppløsningsmiddel. Når sprøyten skrues sammen, blandes veksthormon og oppløsningsmiddel automatisk.

Genotropin Pen⁵ og Genotropin Pen¹² er doserings- og injeksjonshjelpemidler som automatisk blander veksthormon og oppløsningsmiddel. 5 mg eller 12 mg tokammerampuller kan brukes i Genotropin Pen ⁵ og Genotropin Pen ¹². Pennen er til flergangsbruk og må kjøpes separat.

Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.

7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN

Pfizer AS

Postboks 3

1324 Lysaker

Norge

8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE)

7210

9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE

7. oktober 1987 / 7. oktober 2002

10. OPPDATERINGSDATO

05.10.2009